Å spille Bayonetta 2 er som å få ubegrenset tilgang til spillskaper Hideki Kamiya sin egen sjokoladefabrikk. Sjeldent har ordet «fråtsing» passet bedre til å beskrive en spillopplevelse.
Fra første øyeblikk kastes heksen Bayonetta, spillets hovedperson, ut i en lang rekke intense og spektakulære kamper mot fantasirike skapninger fra hinsides dimensjoner. Kampsystemet er en fest, med lav terskel for nybegynnere og høyt mestringsnivå for erfarne spillere.
Da det første Bayonetta-spillet kom ut i 2010 var salgstallene noe skuffende og fremtiden til spillserien forble usikker helt til Nintendo to år senere annonserte at de hadde spyttet inn nok penger til at oppfølgeren ville komme eksklusivt til Wii U-konsollen. Det har gitt spillstudioet Platinum Games tid og rom til å finpusse spillmekanikken i Bayonetta 2, mens historien er enda sprøere og usammenhengende enn tidligere.
ANMELDELSE: Bayonetta – brutal radbrekking av alt som er hellig
Tullete historie
Noen få måneder etter hendelsene i det første spillet blir Bayonetta og venninnen Jeanne igjen kastet inn i en absurd kamp mot en gruppe engler som angriper intetanende New York-beboere. I et forsøk på å beskytte sin gode venninne fra en demon blir Jeanne sugd rakt inn i helvete og dermed kaster Bayonetta seg ut på et heidundrende eventyr for å hente henne tilbake.
Den italienskamerikanske mafialignende assistenten Enzo tipser Bayonetta om at det finnes en portal til helvete i det mytiske fjellet Fimbulventr. Ja, flere elementer av spillet er lett inspirert av norrøn mytologi. Og jeg understreker «lett inspirert av», for det er svært lite som er historisk korrekt i måten spillet tar i bruk religion. På sin vei møter hovedpersonen en rekke ulike figurer, for eksempel en flyveekornversjon av guden Loke.
Vurdert etter alle narrative konvensjoner er dette en syltynn suppe med svært sviktende oppbygning av både figurer, motivasjon og fortelling. Dermed blir det etter en stund også svært fristende å bare hoppe forbi alle mellomsekvensene.
Men så er jo historien i Bayonetta 2 utelukkende fyllmateriale for å føre spillere fra en storslått kamp til den neste. For å sitere Roxette sin samleplate fra 1995: «Don’t bore us, get to the chorus».
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
ANMELDELSE: God of War III – knalltøft og beinhardt
Kampsystem i en helt egen klasse
Og for noen kamper spillutviklerne i Platinum Games byr på. Heksen Bayonetta styres i tredjepersonsperspektiv, og både spillet og selve kampene har mange likhetstrekk med God of War-serien. Fra dette utgangspunktet bygges kampsystemet opp lagvis, hvor det til å begynne med handler om noe så enkelt som å frenetisk trykke på knappene for å slå, sparke, hoppe og rulle unna angrep. Gjennom kontinuerlig repetisjon og gradvis vanskeligere fiender oppfordres den som spiller til å sømløst systematisere angrepene og taktikken.
Ved slutten av spillets omkring ti timer lange enkeltspillerdel har Bayonetta 2 nærmest umerket formet den som spiller til en hyperaktiv kampsportstjerne.
Spesielt viktig blir det å dukke unna angrep i de rette øyeblikkene. Da aktiveres spillets heksetidfunksjon, hvor tiden går litt saktere og du får en ekstra mulighet til å perfeksjonere angrepskombinasjonene.
Følelsen av kontroll over kampsituasjonene er enorm. Muligheten til å bytte retning, og endre kombinasjonsangrep midtveis, gir en herlig opplevelse av flyt og mestring.
Selv i møte med enorme demoner fra andre dimensjoner, mens du svever opp ned med jagerfly susende på alle kanter, forblir fokuset festet på kampens sentrale oppdrag. Trykk på knappene så fort du kan, i riktig rekkefølge, for å overleve.
Organisert kaos
Om noen kommer ramlende inn i sofaen for å følge med på hva du gjør i Bayonetta 2 vil kaoset på skjermen være uforståelig, for den som spiller er spillet en snarvei til mestring og visuelt godteri.
Det andre som vil få ferske tilskuere til å løfte på øyebrynene er den overseksualiserte fremstillingen av hovedpersonen Bayonetta. I tettsittende lærdrakt, med høye hæler og en hårmanke som vil få de fleste supermodeller til å bli grønne av misunnelse, kjemper hun seg gjennom demon etter demon.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
ANMELDELSE: Middle-earth: Shadow of Mordor – «Ringenes herre» møter «Assassin’s Creed» og «Arkham City»
Japansk kultur og kvinnesyn har naturlig nok påvirket fremstillingen av hovedpersonen, og med et overtydelig humoristisk blikk på det hele er Bayonetta 2 også en kommentar på kroppsidealiseringen i populærkulturen. Likevel strekker utviklerne i Platinum Games strikken så langt at det i enkelte tilfeller er for mye. Enkelte korte pauser i filmsnuttene, som driver historien i spillet videre, dveler på skritt og pupper. Her går spillets ellers så ironiske tilnærming til kropp og sex går over i ren voyurisme.
Men dette utgjør en liten del av totalopplevelsen av Bayonetta 2.
Rent teknisk ser spillet svært bra ut på Wii U-konsollen, som er den maskinvaremessig svakeste av de tre store hjemmekonsollene tilgjengelig i dag (Playstation 4 og Xbox 360 er de to andre). Muligheten til å bruke berøringsskjermen og i sin helhet spille på GamePad-kontrolleren er også til stede, samt samarbeidsmodus over nett hvor du og en annen spiller kan kjempe sammen mot stadig vanskeligere utfordringer.
Kjernen i Bayonetta 2, selve kampsystemet hvor ti meter lange sorte hårfletter og høye stiletthæler kommer flyvende inn fra himmelen og andre dimensjoner i en fargerik virvelvind, er et bunnsolid fundament. I all sin ironiske og selvbevisste herlighet er det bare å slå fast at Bayonetta er årets heftigste spillhelt.
