Historier om vampyrer har fascinert oss i en årrekke, og i oktober er det nok en gang duket for storslått vampyrfilm på kino. Dracula Untold har premiere 3. oktober og forteller historien om Vlad Tepes, den valakiske prinsen som ble basis for vampyrfyrsten Dracula.

Helt siden 1800-tallet har vi sett vampyren Dracula bli representert i ulike former og fasonger på kinolerretet, i bøker, på TV og i tegneserier. Dracula og hans art har en spesiell plass i vår populærkultur og blir stadig gjenskapt, omtolket, gjort narr av og hyllet innenfor mange ulike uttrykksformer.

Del dine favoritter i kommentarfeltet

Med så mange ulike varianter av Dracula å velge mellom, hvem er egentlig de beste? Hvilke filmer fremstiller vampyrenes konge på best mulig vis, og hvilken skuespiller utstråler de kvalitetene som trengs for å gi liv til den legendariske figuren?

Samtidig er det fordelaktig å sammenligne de gode fremstillingene med de aller dårligste Dracula-prestasjonene vi kan finne. Filmpolitiet kårer dermed, i anledning premieren av Dracula Untold, de topp fem verste og beste utgavene av Dracula gjennom tidene.

I en kåring som dette er det mange gode valg som dessverre ikke vil nå helt opp. Dermed oppfordrer vi deg til å dele dine topp- og bunn-favoritter med oss i kommentarfeltet.

Anmeldelse: «Dracula Untold» – Lider av akutt blodmangel


5. verste: Grev Dracula fra «Blood for Dracula» (1974)
Udo Kier i «Blood for Dracula» (Foto: Andy Warhol/Bryanston Distributing)
Udo Kier i «Blood for Dracula» (Foto: Andy Warhol/Bryanston Distributing)

Udo Kier har hatt enorm suksess med å spille glætte, sleske skurker som tilsynelatende balanserer på en knivsegg mellom farlig latterlig og latterlig farlig. Han har også brukt store deler av karrieren sin på å spille vampyr, med varierende hell. Blood for Dracula er nok én av de mer håpløse utgavene vi har sett på film.

I denne Andy Warhol-produserte filmen er Dracula en patetisk og hjelpeløs figur, intet mer enn et vandrende lik som trenger blod fra jomfruer for å overleve.

Kier kaster seg hodestups inn i rollen og forsøker å overbevise, men det går bare ikke.

Draculas nyvunnede tyske aksent er så dårlig og uforståelig at vi umiddelbart får assosiasjoner til Tommy Wiseau. Filmen virker attpåtil produsert utelukkende for å si noe om klassekrig og aristokratiets fall framfor å fortelle en god vampyrhistorie.

Til tross for kritikken man kan rette mot den er Blood for Dracula likevel en utrolig morsom film.

Den er proppfull av skjødesløs camp, latterlig dårlige effekter, og en skuespiller som viser sann dedikasjon til sitt arbeid. Setter du pris på filmer som tar seg selv litt for alvorlig er den absolutt verdt å se.


5. beste: Sam Dracula fra «The Munsters» (1966)
Al Lewis som Sam Dracula (Foto: Getty Images)
Al Lewis som Sam Dracula (Foto: Getty Images)

TV-seriene om Munster-familien viser oss en helt annen side av de kjente filmmonstrene vi har latt oss skremme av tidligere. I stedet for å være horrible skapninger ute etter å ta livet av mennesker er Munster-familien generelt ålreite folk som anser seg selv om en helt vanlig arbeiderklassefamilie.

Det eneste uvanlige med dem er at de alle er klassiske filmmonstre. Far er Dr. Frankensteins monster, mor er en vampyr, sønnen en varulv, mens mors niese er tilsynelatende normal.

Familiens patriarkalske figur er ingen ringere enn selveste Dracula. Eller Sam Dracula, som han også kaller seg.

Det er kanskje en litt tullete oppføring på en liste over de beste utgavene av vampyrfyrsten, men vi liker bestefar Munster ganske godt. I motsetning til de fleste andre Dracula-varianter har han humor på sin side. Han har alltid en kjapp og sarkastisk replikk på lur og har i seg en enorm livsglede man gjerne ikke ser i de levende døde.

Sam Dracula har også karaktertrekk vi tradisjonelt ikke forbinder med Dracula. Han er en ivrig vitenskapsmann og driver alltid med et eksperiment eller fem. Det er en spennende tolkning som er verdt å sette pris på.


4. verste: Dracula/Judas Iscariot fra «Dracula 2000» (2000)
Gerard Butler som Dracula og Judas Iscariot i «Dracula 2000»
Gerard Butler som Dracula og Judas Iscariot i «Dracula 2000»

Det var ganske tydelig at filmer som kom ut tidlig på 2000-tallet var kraftig påvirket av klærne i The Matrix. Plutselig skulle alle være ikledd svarte klær under lange svarte skinnfrakker i et forsøk på å se så sexy ut som overhodet mulig.

Det er Dracula 2000s største problem. Filmskaperne prøver for hardt å gjøre Dracula til en sexy og forførerisk person som tilfeldigvis også har en tragisk bakgrunnshistorie.

Grunnlaget for Draculas vampyrisme er at han én gang var Judas Iscariot, mannen som forrådte Jesus for 30 sølvmynter. Dermed forsøker filmen å bortforklare hvorfor Dracula og hans undersåtter blir såret av sølv og krusifikser.

Gerard Butler forsøker desperat å portrettere både de tragiske og forføreriske sidene ved figuren, men det fungerer ikke. Han er rett og slett ikke voksen nok for rollen. I tillegg ser han ekstra tåpelig ut med vampyrtenner, med like mye sexappeal som en trestokk.

Det hjelper heller ikke at filmen er et latskapsprodukt fra start til slutt, med håpløst manus og enda mer håpløse rollefigurer. Dracula fortjener langt bedre enn dette.


4. beste: Alucard fra «Hellsing» (2001)
Alucard bytter ut hoggtenner med pistoler, men er fortsatt råtøff (Foto: Gonzo/Funimation)
Alucard bytter ut hoggtenner med pistoler, men er fortsatt råtøff (Foto: Gonzo/Funimation)

Hellsing er en japansk tegneserie som senere ble adaptert til to ulike animasjonsserier. Historien dreier seg rundt Hellsing-organisasjonen, en paramilitær organisasjon av protestantiske riddere som beskytter England og dens kongefamilie mot overnaturlige trusler.

Organisasjonens viktigste våpen i kampen mot ondskapen er vampyren Alucard. Hvis det ikke var fullstendig åpenbart av at han er på denne lista kan vi avsløre at Alucard egentlig er sjølveste Dracula.

LES OGSÅ: Sjekk ut disse animeseriene

Denne utgaven av sjefsvampyren er en grusom sadist som både elsker og hater sitt vandøde liv. Han er et monster som later som han er menneskelig og beundrer menneskenes evne til å dø, noe han selv ikke kan. Samtidig fryder Alucard seg over skadene og skrekken han kan påføre andre med kreftene sine.

Vampyren er en imponerende figur, ulastelig antrukket i blodrød hatt og frakk, med en dyp og fløyelsmyk stemme som kan forføre selv den mest heterofile mann. Han er rett og slett dødskul.

Hellsing-serien er nok et eksempel på en kompleks og frydefull utgave av Dracula. Hans evne til å gjøre selv den minste ting med stor grad av eleganse og teft er fascinerende å se på.


3. verste: Grev Dracula fra «Dracula: Sovereign of the Damned» (1980)
Dårlig tegnet, håpløst karikert (Foto: Toei Animation)
Dårlig tegnet, håpløst karikert (Foto: Toei Animation)

Dracula: Sovereign of the Damned er fra ende til annen en fullstendig håpløs film. Også her har vi å gjøre med en animert utgave av en populær tegneserie, men med en liten vri.

Hellsing-seriene var basert på en japansk tegneserie og produsert med innspill fra originaltegneren. Dracula: Sovereign of the Damned er basert på Marvel-tegneserien The Tomb of Dracula og virker slengt sammen en fredag rett før arbeidsdagen var over.

Japanske Toei måtte komprimere 70 tegneserienummer ned til en 90 minutter lang film. Resultatet ble en usammenhengende smørje av en film med en patetisk og sytende Dracula i hovedrollen. Nok en gang forsøkes det å gjøre Dracula til en tragisk figur, men den håpløse dubbingen, den dårlige animasjonen og det håpløse manuset får det ikke til.

Likevel er det verdt å nevne at også her får man en underholdende film. Hvert sekund av Dracula: Sovereign of the Damned som er fullstendig latterlig, og er utelukkende verdt å se for scenen der Dracula spiser en hamburger.


3. beste: Grev Orlok fra «Nosferatu» (1921)
Max Schreck som Orlok i «Nosferatu» (Foto: Film Arts Guild)
Max Schreck som Orlok i «Nosferatu» (Foto: Film Arts Guild)

Grev Orlok var ikke første gangen vi så grev Dracula på filmlerretet. Den æren går til ungarske Drakula halála, eller Dracula’s Death som den også kalles, men denne filmen var ikke en direkte adapsjon av originalromanen.

Det var først i F.W. Murnaus film Nosferatu vi fikk en filmhistorie om vampyrgreven løftet rett fra Bram Stokers bok. Denne adapsjonen hadde dessverre ikke blitt autorisert av Stokers familie, som førte til at Murnau ikke fikk lov til å bruke Dracula-navnet.

Problemene med opphavsrett til tross ble Nosferatu en banebrytende film. Den regnes i dag som et klassisk verk innen tysk ekspresjonisme og gir oss en tolkning av Dracula som sjelden har blitt gjentatt i grev Orlok.

I stedet for å være gallant og sofistikert er Orlok, i Max Schrecks skikkelse, en grotesk, lutrygget jævel med stikkende øyne og tynne lemmer.

Figuren blir nesten en parodi på et menneske, og ser litt ut som en forvokst flaggermus som har inntatt menneskeform. Det understreker det bisarre og overnaturlige ved ham og skaper samtidig et enestående monster.Nosferatu er og blir en filmklassiker, og refereres den dag i dag. Grev Orlok er definitivt en verdig Dracula.


2. verste: Vladislaus Dracula fra «Van Helsing» (2004)
Richard Roxburgh er ikke en spesielt god Dracula i «Van Helsing» (Foto: United International Pictures)
Richard Roxburgh er ikke en spesielt god Dracula i «Van Helsing» (Foto: United International Pictures)

Australske Richard Roxburgh har, i likhet med Udo Kier, bygget mye av karrieren sin på skurkeroller. Problemet med Roxburgh er at han sjeldent klarer å spille skurk på en spesielt subtil måte. Alt han gjør skal skrus opp til 11 før han så tøyer grensene enda et skritt lenger.

Van Helsing er ikke en spesielt god film. I likhet med mange Stephen Sommers-filmer faller den ganske lett inn under kategorien “guilty pleasure”. Den er dårlig, men kan innimellom være underholdende.

 

Filmen forsøker å være en hyllest til de gamle monsterfilmene til Universal Studios fra 1930- og 40-tallet, og kombinerer karakterer og handlingstråder fra Frankenstein, Dracula og The Wolf Man med varierende hell.

Roxburgh spiller Dracula på sitt sedvanlige og overdrevne vis. Replikkene blir vekselsvis brølt og knurret frem på så storslått og manisk vis at man skulle tro regissøren sover i stolen. Det finnes ingen raffinement ved figuren, som skriker i vei om at han føler intet og at han hater Gud.

Det finnes ikke et fnugg av den aristokratiske og sofistikerte Dracula i Van Helsing. For vår del gjør det filmen til en verdig kandidat for vår versteliste.


2. beste: Grev Dracula fra «Bram Stoker’s Dracula» (1992)
Gary Oldman og Winona Ryder i Francis Ford Coppolas filmatisering av Dracula (Foto: Columbia Pictures)
Gary Oldman og Winona Ryder i Francis Ford Coppolas filmatisering av Dracula (Foto: Columbia Pictures)

Gary Oldmans rolletolkning av vampyrenes fyrste er nok den de aller fleste tenker på når man nevner Dracula. Hvis man ser filmen er det lett å forstå hvorfor. Oldman kaster seg hodestups inn i rollen og gjør den til sin egen.

Denne Dracula var den historiske hærføreren og erobreren Vlad Tepes, som ga avkall på sin gudstro da hans hustru tok livet av seg. Han erklærte hevn mot Gud og sverget å gjøre dette med alle mørkets krefter.

Korstoget gikk tydeligvis ikke, for når vi møter ham igjen er Dracula et skralt og likblekt vesen som tilsynelatende har levd bortgjemt i slottet sitt i årevis.

Oldman bytter uanstrengt mellom å være hategull og monstrøs og sjarmerende og gentleman-aktig. Det skaper en kompleks karakter ut av vampyrgreven, som nyter sitt vandøde liv, men som også ønsker å finne tilbake til kvinnen han elsket.

I motsetning til Richard Roxburgh klarer Oldman er være subtil i sin rolletolkning og hans åpenbare dedikasjon til rollen gjør han til en meget minneverdig Dracula.


1. verste: «Drac» fra «Hotel Transylvania» (2012)
Grev Dracula er sjefen på Hotel Transylvania (Foto: The Walt Disney Company Nordic).
Grev Dracula er sjefen på Hotel Transylvania (Foto: The Walt Disney Company Nordic).

Det er kanskje litt juks å sette en animert utgave av Dracula fra en familiefilm på toppen av verstelista, men «Drac» blir til slutt den store taper i denne kåringen. Grunnene til det er mange. Det som stikker seg mest frem for vår del er at han blir spilt av Adam Sandler.

Smak litt på det: Adam Sandler, som utelukkende har laget «komedier» de siste årene, er stemmen til den mest ikoniske vampyren som finnes.

Adam Sandler er vampyrgreve og alenefar, men én dag viser det seg at vampyrdatteren hans har forelsket seg i et menneske. Han forsøker å skille de to og bedriver ablegøyer, inntil han innser at vampyrdatteren og mennesket er «meant to be». Da skjerper han seg og kommer ut av det som en mye bedre vampyr.

I dette tilfellet har vi ikke brukt vår Adam Sandler-filmgenerator, men bare gjengitt handlingen fra Hotel Transylvania. At hovedpersonen i filmen er Dracula har overraskende lite å si for handlingen, og du kunne få nøyaktig samme film hvis du byttet han ut med en tradisjonell sitcom-far.

Sandler er i tillegg grusomt slitsom å høre på, med en håpløs rumensk aksent som ikke overbeviser på noen måte. Også rapper han. På autotune.

For vår del blir det hele til en enormt skuffende film, og en fullstendig bortkastet Dracula.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Hotel Transylvania


1. beste: Grev Dracula i «Dracula» (1931)
Bela Lugosi, den beste Dracula (Foto: Universal Pictures)
Bela Lugosi, den beste Dracula (Foto: Universal Pictures)

Det skal godt gjøres å toppe Bela Lugosis tolkning av den ikoniske vampyren fra Transilvania, og det er grunnen til at han kommer øverst på vår liste. Lugosi er nok den de aller fleste tenker på når de skal beskrive grev Dracula. Han er automatisk den alle andre varianter av Dracula måles opp mot

Den ungarske skuespilleren hadde opprinnelig spilt rollen i en teaterutgave av Bram Stokers roman, men måtte likevel drive hard lobby-virksomhet for å få spille vampyrgreven. Filmen viste seg etter hvert å være både en velsignelse og en forbannelse for Lugosi. Han klarte aldri å rive seg vekk fra den ikoniske rolletolkningen, og måtte på sett og vis leve resten av livet i Draculas skygge. Samtidig er det lett å forstå hvorfor når man ser filmen.

Lugosis Dracula er sjarmerende og aristokratisk, nesten kongelig, når vi først møter ham i filmen. I motsetning til de andre på listen vår fremstår han mer som eksentrisk og merkelig fremfor uhyrlig og grusom.

Med sin markante tilstedeværelse på lerretet, pene utseende og mystiske fremtoning skapte Bela Lugosi en rolletolkning som fortsatt gir gjenklang. Derfor er han nummer én på vår kåring.

Er du enig i våre to topplister, eller mener du vi har tatt fullstendig feil? Legg igjen dine kandidater i kommentarfeltet.