Nick Cave er gjenstand for en dokumentarfilm som er minst like mørk, mystisk, kraftfull og poetisk som ham selv. 20.000 Days On Earth er et strålende portrett av en kunstner som deler sine indre tanker rundt livet, musikken og kommunikasjonen med sitt publikum.
Dette er like mye en stemningsrapport som det er en dokumentar.
Regissørene Iain Forsythe og Jane Pollard har begått en imponerende god film om en helt spesiell artist, som selv har satt sitt umiskjennelige avtrykk på filmen. Dette er en gudegave til alle Nick Cave-fans, og til de som burde være det.
LES: Topp 5: Musikkfilmer
Nøye planlagt film
Dokumentarbegrepet strekkes riktignok langt i denne filmen. Alle sekvenser er åpenbart nøye planlagt, scriptet og iscenesatt, med flerkameraoppsett, sminke, lyssetting og nøye uttenkte vinkler og utsnitt.
Men det som formidles innenfor disse rammene, fremstår likevel som ekte, ærlig og oppriktig. Nick Cave forteller åpenhjertig om sin oppvekst i Wangaratta, Australia og sin private tilværelse i Brighton, England.
Glimt fra møter med nåværende og tidligere samarbeidspartnere gir verdifull innsikt i Caves tilnærming til sitt kunstneriske virke.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Filmen er konstruert rundt en fiktiv dag i Caves liv, der han blant annet leker i studio, besøker en terapeut og hjelper til med arkivering av gammelt materiale.
Han kjører bil til og fra disse stedene, og har av og til gamle venner som Ray Winstone, Blixa Bargeld og Kylie Minogue som samtalepartnere underveis.
De diskuterer blant annet kreative prosesser, konsertutfordringer og frykten for å bli glemt.
En pompøs jævel
Selvsagt får vi også konsertklipp med Nick Cave and the Bad Seeds, blant annet fra en utrolig intim konsert på Koko i London i november 2013.
Bildene viser med all tydelighet hvilken tilstedeværelse Cave har på scenen, hvordan han kommuniserer med publikum nærmest scenen, og hvor tett og godt bandet spiller.
En senere konsertsekvens fra Operaen i Sydney er også god, men tydeliggjør at denne musikken passer best i et mørkt, tett og svett lokale.
LES: Anmeldelsen av Björk: Biophilia Live
Jeg har alltid vært en pompøs jævel, sier Nick Cave i 20.000 Days On Earth. Han har muligens en smule selvironi, men ser ut til å dyrke sitt eget image foran kamera.
Han har selv vært med å skrive manus til filmen, så vi må gå ut i fra at det vi ser er nøyaktig det Cave selv vil at vi skal se.
Men han har interessante betraktninger å komme med rundt den kreative prosessen, og krysningspunktene mellom musikk og poesi. Nick Cave vil fortsette å være en sær fyr, men vil ikke få færre fans etter dette!
