Året er 2054 og Nord-Korea har invadert den sørkoreanske hovedstaden Seoul. Åpningsscenen gjør det samme spillserien har gjort i mange år allerede, kaster spilleren rett inn i en heftig og nærmest parodisk situasjon hvor både stater og militærindustrien kjemper en innbitt kamp om makt og penger.
Call of Duty: Advanced Warfare skiller seg fra tidligere spill i serien ved å inkludere fremtidsteknologi som smarte granater og eksoskjelett på soldater, men mer markant er måten historien tar ett lite steg til vekk fra sitt tradisjonelt så ensrettede testosterondrevne og maskuline spor.
Figurene som kastes verden rundt i intensive kamper er overraskende mangfoldige, med både samvittighet ovenfor sivile som rammes og interessante kvinneroller som ikke er redusert til ren staffasje.
ANMELDELSE: Call of Duty: Ghosts – lite nytt fra frontlinjene
Privat militær makt
Soldaten Jack Mitchell, stemmelagt av den erfarne Troy Baker, blir etter å ha mistet en arm og en venn med i hærstyrken til Atlas Corporation.
Det private militærselskapet styres av den mektige Jonathan Irons (presist portrettert av Kevin Spacey), som til å begynne med ser ut til å være en god mann. Snart viser det seg at det motsatte er tilfellet, Irons er stormannsgal med ambisjoner om verdensmakt.
Å gi ut et Call of Duty-spill hvert eneste år gir ikke mye rom til nyskaping, og årets utgave følger opp og forsterker flere av trekkene som spillserien har dyrket opp gjennom årene. «Løp ned denne korridoren og skyt disse menneskene», er fortsatt mantraet.
Samtidig er det små detaljer som minner om at Advanced Warfare faktisk foregår i omgivelser der det bor og lever mennesker, som skiller spillet fra forgjengerne. I hjemmene finner du bilder, minner og godt brukte kosebamser, et telt og en gitar i et hjørne gir inntrykket av at det er menneskene som har flyktet fra krig finnes et sted er ute i spillets fremtidsverden.
I filmbransjen brukes ofte ordet produksjonsdesign om dette detaljfokuset, i Call of Duty: Advanced Warfare bygger dette og kvaliteten på grafikken opp en innlevelse jeg ikke har kjent på i spillserien tidligere.
Ved veis ende tør likevel ikke spillstudioet Sledgehammer Games å bruke dette aspektet til å øke den følelsesmessige involveringen i kampen mot Atlas Corporation. På vei mot de siste minuttene i den omkring seks timer lange enkeltspillerdelen økes tempoet og volumet i så stor grad at når det hele er over har ikke hovedpersonen Mitchell eller noen av de andre figurene klart å formidle et standpunkt. Ødeleggelsene er enorme, men refleksjonen rundt det som har skjedd glimrer med sitt fravær.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Flerspillerkampene er bunnsolide og raske
Flerspillerdelen er likevel det viktigste for Call of Duty-seriens markante popularitet, med Advanced Warfare kommer også de største endringene på mange år til syne. Eksoskjelettene til hver soldat muliggjør høye hopp, mens økt styrke gjør det lett å storme ut og inn av beskyttelse.
Tempoet er høyere enn noensinne, en trend som har fulgt både denne spillserien og andre skytespill de siste årene. Ting må gå fortere. Dermed er det mindre og mindre bruk av hjørner og esker til beskyttelse.
Mens det er lett å lære å bruke de nye funksjonene, er endringene i opplevd hastighet i flerspillerdelen så markant at det er verdt å lure på hvor denne utviklingen vil gå videre. «Slow gaming», eller «sakte spilling», i ArmA-spillene må sees på som en motreaksjon på dette.
LES OGSÅ: Dropper «Call of Duty: Advanced Warfare» til Wii U
Ved siden av tempoet inneholder Call of Duty: Advanced Warfare alt et flerspillerorientert skytespill trenger, med få nye overraskelser. Et vell av spillmodus, oppgraderinger og sosiale funksjoner knytter opplevelsen sammen til en helhetlig krigsmaskin. Også tydelige tegn på at en egen modus for zombier vil ankomme senere er til stede, men da mest sannsynlig som en del av de omfattende planende for nedlastbart innhold.
I bunn og grunn er Advanced Warfare akkurat det som er å vente fra en multimillionselgende suksess som Call of Duty.
De små detaljene og teknologifokuset endrer akkurat nok til at spillet oppleves som spennende og nytt, men der Sledgehammer Games virkelig kunne tatt en ny retning forblir historien uten vilje til å problematisere ekstremisme, militær intervensjon og teknologisk krigføring.
