Den første Dum og dummere kom da både Jim Carrey og regissørene Peter og Bobby Farrelly var karrieremessig på høyden. Det er 20 år siden.
Og det merkes at denne filmens humor er utgått på dato. Det finnes morsomheter her som jeg lo av, men mye av Dum og dummere To består av slitne gags som ikke fenger særlig godt.
Jim Carrey og Jeff Daniels har greid å skape en del moro ut av sine barnslige figurer, men ofte blir humoren rett og slett for barnslig. Fint da, at Dum og dummere to er utstyrt med en 11-års-grense.
LES: Jim Carreys minneverdige øyeblikk
Legger ut på reise
I denne filmen trenger Harry (Jeff Daniels) en donor til en nyretransplantasjon.
Samtidig blir han overbevist om at han har et ukjent voksent barn som ble adoptert bort av moren (Kathleen Turner).
Harry og hans beste venn Lloyd (Jim Carrey) legger ut på en reise for å finne datteren (Rachel Melvin). Målet er å få tak i den ene nyra hennes, men de vikler seg samtidig opp i et farlig komplott mot hennes rike adoptivfar.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det kan virke som at brødrene Peter og Bobby Farrelly er mest opptatt av å vinke tilbake til den første filmen, og satse på at publikum er fornøyde nok med hyggelige gjensyn.
Og det er scener her der både Jim Carrey og Jeff Daniels skaper god humor med sine noe mindre intelligente figurer. Men litt for ofte er oppbyggingen av poengene for krampaktige og konstruerte.
Humoren forklares før den formidles, som for eksempel i en scene med en katt i en leilighet full av sjeldne fugler. En vits der man skjønner poenget før det kommer, er bortkastet.
Liker å tulle rundt
Carrey og Daniels har greid å skape troverdige versjoner av sine 20 år gamle figurer, om «troverdig» er et riktig ord å bruke i denne sammenhengen.
Sveisene, bekledningene og personlighetene er fortsatt de samme, og det ser ut til at utviklingen, ikke helt uventet, har stagnert.
Det ser ut som om Carrey og Daniels liker å tulle rundt som Lloyd og Harry, og jeg liker av og til å se dem gjøre det.
LES: Anmeldelsen av Jim Carreys Poppers pingviner
Det merkes at Peter og Bobby Farrelly ikke lenger er på komitoppen, slik de var en stund på 1990-tallet med filmer som Alle elsker Mary, Kingpin og den første Dum og dummere.
Denne toeren er en tidvis underholdende affære, som byr på mer humring enn latter, men dette er gårsdagens humor.
Men det går helt greit å se Dum og dummere To for nostalgiens del, og kanskje fungerer komedien bedre i en full kinosal på en fredag kveld, enn den gjorde på en nesten tom pressevisning en tirsdag morgen.
