Hvor langt kan en gå for å pushe et annet menneske til storhet? Det spørsmålet står sentralt i Whiplash, som gjennom intenst skuespillersamspill og lekre visuelle detaljer leverer en musikkfilm helt utenom det vanlige.
Andrew Neiman (Miles Teller) er 19 år og fersk trommestudent på jazzkonservatoriet Shaffer. Han lever et typisk søkende studentliv: Småplaget av medelever og akkurat sjenert nok til å sjarmere jenta i den lokale kinokiosken.
Men etter at han fanger oppmerksomheten til skolens eminente og fryktede dirigent, Terrence Fletcher (J.K Simmons), endrer tilværelsen kjapt takt og tempo.
Topp 5: Musikkfilmer – her er våre favoritter
Fletchers store mål er å drive fram den neste Louis Armstrong. Han tolerer kun det perfekte og tyr til sadistiske metoder for å få sine elever til å prestere sitt ypperste. Med psykopatisk presisjon tvinger han Andrew inn i en verden av verbal og fysisk terror, hvor kjærester blir unødige hindre og blodige krampeslitte fingre blir rutine. Etter hvert blir Andrew best i klassen, men også en ensom og ganske så uspiselig liten jazztrommis.
Fletcher: – There are no two words in the English language more harmful than good job.
En smak av HBO
J.K Simmons er uhyre god som lærermonsteret Fletcher. Han er fysisk dominerende og renner av seg de groveste fornærmelser med uhyggelig god timing. Når han en sjelden gang er mild og sårbar, er det kun for å skaffe seg informasjon han kan bruke for å knekke sine studenter i neste omgang. Han framstår rett og slett ganske lik nazisten Vernon Shillinger som J.K Simmons spilte i HBOs fengselsserie Oz.
Anmeldelsen fortsetter under bildet
Også unge Miles Teller imponerer, han leverer en troverdig trommeslager og treffer svært godt som den strebende og undertrykte eleven i samspillet med sin dirigent.
Whiplash har et herlig lydspor som blander gamle storbandklassikere og spretne trommesoloer. Men det er på bildesiden det virkelig svinger. Kameraet ligger tett på både hud og messing, og det klippes smakfullt mellom vakre oversiktsbilder og svetteperler på cymbaler.
Det er fullt forståelig at Whiplash allerede nevnes som en kandidat for beste klipp når Oscar statuettene skal deles ut i februar.
Filmbonanza møtte «Whiplash»-regissør Damien Chazelle i Sundance i 2014, da fortalte han om sine egne erfaringer som trommeslager.
Ikke etter oppskriften
Regissør og manusforfatter Damien Chazelle gjør også et friskt valg med historien. Det er nemlig flere musikkdueller mellom de ulike konservatoriene i filmen. Og der mange musikkfilmer, og for så vidt dansefilmer og idrettsfilmer, ville ha satset tungt på dramatikken i disse tvekampene, toner Whiplash ned dette opplagte dramaturgiske virkemiddelet.
Fokuset holdes hele tiden på dynamikken mellom lærer og elev, og filmen tar oss med ut i egenkomponert terreng. Det er forfriskende å sitte i kinomørket og ikke ane hvor ferden ender.
