Det er lov å bli sint når en ser på Selma. Sint fordi det er en historie full av urett og overgrep. Sint fordi dette er basert på en sann historie fra en ikke så fjern fortid.
Og sint fordi dette er en historie som fremdeles er smertelig relevant i en verden hvor kjønn og etnisitet brukes for å holde mennesker nede.
Martin Luther King Jr. er nok mest kjent for sin «I have a dream»-tale, men Selma tar oss med til en av de viktigste demonstrasjonene som King og borgerrettighetsforkjemperne utførte på 60-tallet.
En demonstrasjon som kjempet for at USA skulle få slutt på rasediskrimineringen ved politiske valg.
ANMELDELSE: The Theory of Everything – Sterk historie om et helt spesielt intellekt
Tvinger trollene ut i sollyset
Året er 1965, Lyndon B. Johnson er president i USA, ungdommen dør i Vietnam og i sørstatene drives det systematisk vold og diskriminering mot svarte amerikanere.
Martin Luther King Jr. er mannen som har både media og presidentens øre. Taktikken er å provosere gjennom fredelige, men veldig offentlige demonstrasjoner. For på den måten å trekke trollene ut i kameralyset, og la de sprekke i full offentlighet.
Småbyen Selma i Alabama er en perfekt by for denne øvelsen. Med en rasistisk sheriff og en guvernør som ikke vil løfte en finger for å beskytte svartes rett til å stemme.
Her samler King folket til en marsj som skal gå fra Selma til Alabamas hovedstad Montgomery. En marsj som blir historisk på grunn av måten lokale styresmakter håndterer en fredelig demonstrasjon på.
That means protest! That means march! That means disturb the peace! That means jail! That means risk! That is hard! Martin Luther King Jr.
Treffer med tidskoloritten
Selma er et veldig behagelig stykke kameraarbeid. Fra majestetiske kjøringer på broen hvor Selma-marsjen møter militær motstand, til sparsomt belyste nærbilder av lavmælte diskusjoner i fengselsceller. Selma ser ut som en historisk film, uten at det sklir ut i en overdrevet 60-talls pastisje.
Skuespillerne gjør også Selma til en film som fenger og trekker inn. Britiske Tom Wilkinson gir flere gode ansikt til en smått kalkulerende president Lyndon B. Johnson. Oprah Winfrey får fram en varmblodig verdighet i borgerrettighetsforkjemperen Annie Lee Cooper og David Oyelowo balanserer utmerket mellom den gnistrende folketaleren King Jr. og den slitne og tidvis usikre privatpersonen.
Filmens svakhet er at den vil fortelle veldig mye på forholdsvis kort tid, og noen av trådene, som for eksempel Luther Kings familiesituasjon og rivaliseringen med Malcom X, blir påbegynt, men får liten plass til å spilles ut.
Det er heller ingen tvil om filmen følger Hollywoods emosjonelle mal til punkt og prikke, men det går ikke på bekostning av filmens troverdighet eller dramaturgiske nerve.
That’s why we walk through Ferguson with our hands up. Låten Glory, fra soundtracket til Selma
Gir gjenklang i 2015
Et par halvkvedede sidepoeng tar ingenting bort fra hovedhistorien. Selma er en velspilt og viktig historietime som er både spennende, varm og hjerteskjærende vond.
Og når den Oscar-vinnende låten Glory, framført av Common og John Legend, kommer på rulleteksten — og parallellen trekkes fra Selma i 1965 til Ferguson i 2014 — så er det lov å bli både sint, trist og engasjert i kinosalen.
