Den satiriske dramakomedien HAPPYish skulle være avdøde Philip Seymour Hoffmans, første store TV-rolle.
Etter at skuespilleren gikk bort i 2014, var det britiske Steve Coogan (The Trip to Italy, Philomena) som fikk jobben. Rollen som den deprimerte reklamemannen Tom Payne passer perfekt for Coogans sarkastiske humor, men han klarer likevel ikke å ro serien i havn.
På sitt beste er HAPPYish virkelig morsomt, med en skarp dialog jeg ler høyt av. Dessverre bruker serien så alt for mye tid inne i hodet til Tom at det rett og slett blir kjedelig.
Skinny jeans og lykkepiller
Tom (Steve Coogan) er kreativ leder i et reklamebyra. Han hater Twitter, lesebrett, og generelt alt som har med “nymotens teknologi” å gjøre.
Han er deprimert, men går på antidepressiva, noe som etterlater ham i et slags følelsesmessig limbo der han hverken er lykkelig eller ulykkelig. Han er happy… ish…
Når byrået Tom jobber i ansatter to unge svensker for å fornye firmaet, blir han nødt til å fornye seg selv for å beholde jobben. Han må å ta stilling til hvordan man kan bruke sosiale medier i markedsføring, og ikke minst få på seg noen skinny jeans. Livet kunne ikke ha blitt verre.
Anmeldelsen fortsetter under traileren.
https://www.youtube.com/watch?v=KJ1hGJuSdGQ
Vennegjengen du vil være en del av
Castingen i HAPPYish er god, og i utgangspunktet liker jeg rollefigurene. I tillegg til Coogan har du Kathryn Hahn (Crossing Jordan, Parks and Recreation), som fungerer godt i rollen som Toms kone Lee, og Sawyer Shipman er aldeles nydelig som sønnen Julius.
Venneparet Bella (Molly Price) og Barry (Andre Royo) passer godt i miksen, og Bradley Whitford er også fin i rollen som Toms sjef Jonathan, som jobber hardt for å få Tom til å omstille seg slik at han ikke mister jobben. Samspillet mellom skuespillerne er godt og gjør at jeg får lyst til å være en del av Toms vennegjeng.
Kjedelige dagdrømmer
Selv om skuespillet er på plass, og dialogen på sitt beste er skarp og vittig, sliter HAPPYish med å få meg engasjert. Serien bruker mye tid på å harselere over sosiale mediers plass i dagens samfunn, noe som hverken føles skarpt eller nyskapende i 2015.
I tillegg foregår halvparten av handlingen inne i Toms hode. Lange sekvenser er viet til drømmer, dagdrømmer og tankespinnerier.
Som for eksempel når Tom bruker nesten en hel episode på å kverulere med en reklamefigur, en småfrekk gecko, eller når han begynner å krangle med en imaginær fokusgruppe som diskuterer hvor usympatisk rollefiguren Tom er.
Metahumor kan være gøy, men HAPPYish er så navlebeskuende at jeg faller fullstendig av. Det brukes så mye tid på disse scenene, som ikke engang er spesielt morsomme, at jeg får lyst til å skru av.
Det er veldig synd, for jeg liker Steve Coogan i denne rollen. Han får til en god balanse mellom lun familiefar og bitter mann i midtlivskrise. Hadde HAPPYish brukt mindre tid på tåpelige animasjonsfigurer og utdatert satire kunne dette blitt en trivelig komedie med glimt i øyet – nå drukner den i sin egen gimmick, og blir rett og slett kjedelig.
HAPPYish ser du hos HBO Nordic, med nye episoder hver mandag.
