Sebastião Salgado har sett mer av menneskehetens ondskap enn de fleste. Gjennom ett langt liv som fotograf har han dokumentert mennesker i ekstreme situasjoner, fra sultkatastrofen i Etiopia via enorme gullgruver Amazonas-jungelen til folkemordene i Rwanda.
Han er en mann med en helt unik evne til å fange essensen i det han ser gjennom en kameralinse.
Fotografiene hans er noen ganger vanskelig å se på, men det er også vanskelig å se vekk.
De brenner seg fast i netthinnen, i tanker og i drømmer. Det er årsaken til at den tyske regissøren Wim Wenders har hatt et portrett av en kvinne hengende på veggen sin i mange år. Hun er stolt, men uten øyne. Smerten i ansiktet roper i stillhet.
ANMELDELSE: Citizenfour – en av vårs tids viktigste dokumentarer
En utrolig karriere
Wenders’ ønske om å lære personen bak bildet å kjenne førte ham ut på reise – en reise i fotografiene til Salgado og flere reiser på tur med fotografen selv. Medregissør på dokumentaren er også Salgados sønn, som har filmet sin far og bygger ut fortellingen om mannen bak kameraet.
De vekslende perspektivene til de to regissørene jobber noen ganger imot Jordens salt. Wenders egne grep er reflekterende og nærgående, spesielt når han konfronterer fotografen med egne bilder og filmer Salgados reaksjoner og øyne. I likhet med bildene er det filmet i stillferdige gråtoner, mens lydsporet og stemmene forankrer bildene i personlige erfaringer.
Andre deler av filmen, som Juliano Ribeiro Salgados reise med sin far til Arktis, mangler denne raffinerte tilnærmingen til filmens hovedperson.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Hengiven dokumentar – men noe ufokusert
Jordens salt er et hengivent portrett av en mann, som mot slutten av sitt liv har vendt sin kameralinse mot en annen del av jorden enn menneskerasen. Naturen, dens stille kamp mot menneskeskapte endringer, og mulighetene vi som beboere på denne kloden har til å rette opp i feilene, er hans fokus nå.
Og det er vanskelig å unnslippe vekten som har tynget Sebastião Salgados skuldre gjennom en lang karriere. Naturen blir hans flukt fra et liv omgitt av lidelse.
Samtidig står de mange bildene og roper på mer plass i filmens stramme fortelling. Jordens salt evner å favne en utrolig karriere, men oppleves likevel som et ufullstendig dokument over hans livsverk, og også som en noe ufokusert dokumentar.
