Jeg ser på meg selv som noe av en samlebåndskrim-aficionado. En begeistring for førtifem kompakte minutter med sånn passe avansert whodunit med konklusjon i hver episode har ført til at jeg har latt meg henholdsvis fascinere, skjemmes av og etter hvert respektere faget som etter hvert har fått navnet «police procedural». Av alle fasonger disse kan ta kan man rangere de største showene ca. slik:
Bra: Elementary, Bones, Castle, Numb3rs
Middels: CSI: New York, Lie To Me, Psych, The Mentalist
Dårlig: Cold Case, hele NCIS-franchisen, CSI: Las Vegas, Body Of Proof
Elendig: The Finder, Major Crimes, CSI: Miami
Et godt stykke under disse finner man CSI: Cyber; den siste og med solid margin veikeste avarten av denne merkevaren så langt.
Her møter vi Patricia Arquette som psykolog Avery Ryan. På grunn av en nokså syltynt forklart motivasjon som handler om at hun ble hacket og dermed fikk en pasient drept, har hun nå skiftet beite og vier sitt liv til å fakke cyber-røvere ved hjelp av sine psykologievner. Dette gjør hun sammen med sin lealause bande av antihelter.
Innenfor denne gjengen finner vi blant andre James van der Beek (Dawson’s Creek) som er tidligere Navy Seal og Shad Moss (den gamle rapperen Lil’ Bow Wow) som en tidligere ond hacker som under tvang har blitt snill. Gjengen kompletteres av en jovial, rund, «Hurley»-aktig hacker med frekke kommentarer og vittige klær, en Lisbeth Salander-aktig ekspert på sosiale medier (!) som til alt overmål lyder karakternavnet Raven Ramirez, og til slutt Peter MacNicol (Ally McBeal) som bekymret sjef som alltid har et svare strev med å underrette presidenten og stå til ansvar for denne komplekse gjengens kontroversielle metoder.
Første gang vi møter våre venner er et helvete løs fordi en ansiktsløs hacker har gått til angrep på en hel bunke babycall-anlegg rundt om, og Ryan bruker sin innsikt i menneskesinnet til å kjapt dedusere seg frem til at det er noe større på gang. Hennes metoder gjennom serien synes i beste fall lekmanns, da de stort sett går ut på å lese folks ansiktstrekk ved konfrontasjon (jfr. Lie To Me) og bla gjennom diverse profilbilder og statusoppdateringer på «Facebook».
Ad slike omveier utløses ståhei mikset med en salig blanding av mer eller mindre tilfeldig bruk av sjargong (Malware! Deep Web!), dramatiske bilder av gapende fjes som ser mot alskens dataskjermer og en del tilfeller av ekstrem-tasting som tyder på utrolig lite effektiv touchbruk. I episode to presenteres franchisens til nå latterligste plot, som innebærer at en kis overstyrer en berg-og-dalbane med noe bluetooth-teknologi for å bli med i en gjeng. Ta DEN, WarGames!
Av alle problemer denne serien har er det faktum at morderen er usynlig frem til slutten et av de største. Noe av underholdningen i de beste eksemplarene av denne sjangeren er at man på et eller annet tidspunkt i løpet av episoden møter den skyldige som en av de mistenkte. I CSI: Cyber brukes altfor mye energi på å vise hvordan man finner frem til ham (stort sett basert på nevnte sjargong og en del overforklart grafikk), og konklusjonen er i begge tilfeller lite tilfredsstillende eller engang troverdige.
Jeg er generelt skeptisk til bruken av én hovedhistorie som man dryppvis er innom over en hel sesong i denne type serier. Den eneste gode løsningen er Patrick Janes nemesis Red John i The Mentalist, mens man ellers må ta til takke til tynnere seriemordergreier som Gormogon og Christopher Pelant i Bones eller dette tullet med at telefonen til Gary Sinise i CSI: NY alltid ringer kl. 3:33. Allikevel setter jeg nå mer enn tidligere pris på at de har forsøkt, for i CSI: Cyber er det ingen å spore, annet enn et noe temmelig uengasjerende møte med søsteren til dr. Avery. Nå er det mulig det rulles ut noe mer utover i sesongen, men det å starte første episode uten noe som helst av bunn å gripe fatt i er i beste fall modig, når hovedtemaene i episodene er såpass sjokkerende usmidige som de er her.
Castingen er hysterisk nok i seg selv, og den blir ikke bedre av å se introen. Spesielt kan man merke seg brynene til James van der Beek og den oppgitte «you guys»-hoderystingen til Shad Moss. Det er også verdt å notere at de har stjålet supringen til Watch Dogs og at de har valgt en annen The Who-låt som signaturmelodi.
Terningkast én er velfortjent for denne hysteriske smørjen av sjargong og plotthull, men også med mulighet for at dens åpenbare kalkunegenskaper gir den kultseriepotensiale. Dersom ikke det kommer en black hat-hacker og stjeler manusene før den tid. «It could happen to you», som Arquette sier.
«CSI: Cyber» har premiere på TVNorge klokken 21:30 onsdag 6. mai.
