FILMFESTIVALEN I CANNES (NRK): Louder Than Bombs er en stille, vakker og poetisk film om en sorgprosess i stampe. Joachim Trier har igjen regissert en film der stemninger, episoder og tankerekker går opp i en høyere enhet.
Historien, som Trier har skrevet sammen med Eskil Vogt, er full av innsikt og livsvisdom om en familie som ikke makter å kommunisere med hverandre.
Filmens tittel spiller på det usagte. Stillheten smeller høyt.
LES: – Han er en stor regissør, sier Isabelle Huppert om Joachim Trier
Sannheten om morens død
Vi møter en familie i ruiner noen år etter at moren Isabelle (Isabelle Huppert) omkom i en bilulykke.
Hun var krigsfotograf, og nå går enkemannen Gene (Gabriel Byrne) og eldstesønnen Jonah (Jesse Eisenberg) gjennom bildene hennes foran en fotoutstilling.
Morens journalistkollega Richard (David Strathairn) vil skrive en stor artikkel i anledningen, og far og sønn må derfor vurdere om de skal fortelle yngstesønn og lillebror Conrad (Devin Druid) sannheten om morens død.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Joachim Trier forteller ikke en kronologisk historie. Den gjør stadig tidshopp i virtuose sekvenser, godt klippet av Olivier Bugge Coutté, der fortid og nåtid glir over i hverandre, som for å understreke hvordan det som var fremdeles preger figurene.
Den formidler tanker og følelser i fine enkeltsekvenser, som når Conrad fantaserer om sin mors død i klasserommet gjennom tekst som blir stotrende opplest av en medelev.
Filmen har også innslag av smart humor som av og til frigjør oss fra alvoret.
LES: Joachim Trier: – Jeg er så nysgjerrig på hva folk synes!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Avmålt og presist skuespill
Trier har brukt internasjonalt anerkjente skuespillere, og alle underspiller dramatikken med avmålt og presist skuespill. Gabriel Byrne spiller faren som ankeret som ikke finner feste, og vet det.
Jesse Eisenberg spiller den tapre sønnen som tilsynelatende har funnet roen, men kanskje ikke. Og Devin Druid er den sårbare og usikre ungdommen som kanskje er sterkere enn far og storebror tror.
Isabelle Huppert er dyktig i sine mange, korte scener, som antyder at moren, til tross for flyktig tilstedeværelse, likevel var limet som holdt familien sammen.
LES: Alt om Cannes 2015
Filmen er kanskje ikke så frisk og leken som Reprise, ei heller rammer den like knallhardt emosjonelt som Oslo 31. august gjorde, men det var trolig aldri målet, heller.
Louder Than Bombs viser igjen at Joachim Trier er en filmstemme med en verdifull særegenhet, mye takket være manussamarbeidet med Eskil Vogt.
Jakob Ihres nære og vare foto, Ola Fløttums underbyggende musikk, Gisle Tveitos stemningsfulle lydbilder, gode skuespillerprestasjoner og solid, selvsikker regi har resultert i en kompleks og tankefull film som beveger og rører uten å rope høyt.
