SKUFFA! Jeg har sett fram til Pitch Perfect 2. Jeg synes forløperen fra 2012 var knall – spesielt takket være særdeles morsomme Rebel Wilson som Fat Amy! Og fordi det var en korkomedie som hadde rikelig med treffende poeng fra studielivets sosiale utfordringer og klarte å holde bra på spenningen i vokalkonkurransene.
Oppfølgeren tar vare på sanggleden og det sjarmerende samholdet i vennegjengen, men har en dårligere historie, mindre dramatikk, slappere vitser og kjedeligere musikknummer.
ANMELDELSE: Pitch Perfect – går helhjertet inn for oppgaven
Fra tronen til kjelleren
Da vi forlot «The Barden Bellas» sist, hadde de akkurat trosset vannvittige odds og vunnet det amerikanske collegemesterskapet.
Nå, tre år etter har de gjentatt bragden flere ganger og fått spillejobb for selveste president Obama. Dessverre ender den spillejobben i ett skandaløst sceneuhell med påfølgende offentlig utskjemmelse.
Oh no! She has no underwear on! We have a commando situation! She is turning! Brace yourselves! John Smith, A capella kommentator
Gruppa blir kastet ut av alle nasjonale konkurranser, og alle de prestisjefylte oppvisningskonsertene går de til de brekkekle tyske europamesterne «Das Sound System».
Den eneste veien tilbake for Bellaene er å vinne verdensmesterskapet. Men siden tyskerne er latterlig overlegent gode, og «alle hater USA», så er det en helt umulig oppgave. Heeeeeelt umulig …
Mangler et ordentlig vendepunkt
Hovedhistorien er altså tydelig og grei: Overkomme umulige odds. Vinne VM. Bli helter igjen.
Dessverre trampes den historien ned i skuldertrekkenes rike av mange småhistorier som er ment å krydre, men ender med å gi filmen en luggete fortellerrytme.
Et sted mellom Becas (Anna Kendrick) jobb hos et platestudio som skal lage juleplate for Snoop Dogg, nykomlingen Emily (Hailee Steinfeld) som drømmer om å synge sine egne sanger og Benjis (Ben Platt) sjenerte jakt på kjærligheten forsvinner drivet og dramatikken rundt «The Barden Bellas» kamp for å overleve.
Filmen mangler også et ordentlig vendepunkt. Jeg liker «High school»-komediene mine med et virkelig sårt øyeblikk, hvor alt ser ut til å falle sammen for de vi heier på, hvor ermer må brettes opp og innsats legges ned – den spenningen mangler dessverre i Pitch Perfect 2, hvor alt bare flyter av sted med kjendisgjesteroller og småmorsomme gjensyn med ALLE som var med i film nummer en.
Dårligere vitser
Den jevne strømmen av gode vitser er også kraftig redusert. Rebel Wilson er fremdeles en kreativ fest som Fat Amy, men også hun oppleves som smått uoriginal når hun gjentar den samme «ginger»-vitsen som ble henvist til rulleteksten i film nummer en.
Og der Pitch Perfect tok et lekent satirisk grep rundt streotypiene – ekstra kilo og selvtillit for eksempel – er det bare trist å utsettes for slitasjestereotypi rundt det tyske koret og den latinamerikanske jentas (Chrissie Fit) barndomsminner fra et ugjestmildt Guatemala. Her er stolthet for annerledeshet byttet ut med en del billige vitser.
Hvis du likte den første Pitch Perfect filmen for musikknumrene og kjemien mellom rollefigurene i venninnegjengen, så er dette likevel absolutt en film å se.
Det er blant annet en helt nydelig morsom korduell nede i kjelleren til en lokal millionær (David Cross) som er akkurat så rar, musikalsk nydelig og full av kreativitet at den er verdt billetten alene.
Men kjedeligere humor og mangel på underholdende dramatikk gjør Pitch Perfect 2 til en jevnt over lettglemt oppfølger som aller mest oppleves som et minnealbum over hvor god film nummer en var, og en skuffelse for oss som hadde håpet på en ny A cappellafest!
