Denne anmeldelsen er ikke basert på 3D-versjonen av Poltergeist.
TV-skjermskrekken er tilbake med større skjermer, men mindre hjerte.
Poltergeist (2015) tråkker stødig i fotsporene til Tobe Hoopers (Motorsagmassakren) og Steven Spielbergs familieskrekkklassiker med samme navn fra 1982. Den hedrer sin original på underholdende vis, men klarer aldri å nå opphavets nivå, hverken i sjarm eller i skrekk.
ANMELDELSE: Poltergeist (1982) – Da en hel generasjon ble livredde for sin egen TV
Hold deg unna skapet
Familien Bowen, på fem, er på flyttefot. Far (Sam Rockwell) har mistet jobben, mor (Rosemarie DeWitt) har ikke lyktes som forfatter, og den anstrengte økonomien betyr at de må nedskalere livsstilen, og flytte ut i forstaden.
De finner et rimelig og romslig hus, og lar seg overtale av megler til en god deal til en fornuftig pris. Stor tabbe.
Huset er bygd på en gammel kirkegård, og det tar ikke lang tid før husets ånder tar kontakt med familien.
They’re here! Madison
Møbler flytter på seg, leker flyter i luften og gjennom TV-apparatet snakker de døde med familiens yngstejente Madison.
Når så de døde tar Madison til fange og begynner å terrorisere familien, da må det hjelp til, og TV-stjerne/åndebekjemper Carrigan Burke (Jared Harris) kommer for å rense huset.
Behagelig småskummel
Poltergeist treffer en behagelig og ganske snill skrekktone. Det er ingen emosjonelle arr å hente her, bare masse klassiske «bø», en del forutsigbare poltergeist og noen livelige lik. Den stilen funker godt: Filmen er perfekt til popkornfråtsing og aldri ordentelig skummelt.
Men en advarsel til grøsserfans: Hvis du er typen som trenger å hoppe i kinosetet for å få valuta for skrekkpengene, er nok Poltergeist for svak kaffe for deg.
Jared Harris er også fornøyelig som spøkelsesjegeren Carrigan Burke. En selvoppofrende eksentriker med kofferten full av historier og åndelig visdom. Han er en godt valg til å fylle skoene til den ikoniske Tangina (Zelda Rubinstein) som gjør utdrivelsesjobben i originalfilmen.
ANMELDELSE: Motorsagmassakren – en historisk viktig skrekkfilm
Ikke så lun som førstefilmen
Poltergeist er en mer ufarlig og mindre lun film enn sin navnebror fra 1982. Der mor og far røyker gress på senga i originalfilmen, er det nå trygg whisky som drikkes. Borte er også den frekke nabokranglingen, situasjonskomikken og den menneskelige skurken som står bak uretten mot spøkelsene.
Det er litt trist at man er mer opptatt av å være stueren i 2015 enn i 1982.
Gil Kenan vil også ned på klassiske 90 minutter på lengden. Og for å rekke innom alle hendelsene fra originalmanuset, så kutter han i beskrivelsen av omgivelsene og figuroppbyggingen for å rekke over all skremmingen.
Det er synd, for Sam Rockwells nye farsfigur har mye potensial. Mr. Bowens galgenhumor og fortvilelse over økonomisk smalhans, kunne gitt filmen en flott vri på forstadslivet. I 1982 var det forbundet med bygging av svømmebasseng og det gode liv. I 2015 er området synonymt med en lavere arbeiderklasse med blekere framtidsutsikter.
Filmen spenner opp dette på en smart måte i anslaget, men lar oss aldri bli ordentlig kjent med hverken far eller nabolaget, og da renner hele poenget ut i sanden.
Når en lager en oppfølger synes jeg det må være et mål og enten lage en minst like bra eller positivt annerledes film enn originalen, der lykkes ikke produsent Sam Raimi og Gil Kenan.
De har laget en solid «coverversjon», men den nye Poltergeist er for tam til at dette er en skrekkfilm som vil plassere seg selv på hedersplass i horrosamlinga.
Men den er et godt skrekkalternativ for dem som liker lettkilende grøss uten påfølgende mareritt. Og akkurat skummel nok til at det kan være godt å ha en hånd å klemme på i kinomørket. Et godt tips til kinodaten rett og slett.
