Den italienske regissøren Paolo Sorrentino viser igjen sine poetiske kvaliteter i Youth. Denne elegien over tapt ungdom har episoder som er vakre, morsomme og tankefulle.
Men filmen er også hul. Den har ikke så mye å melde som den later som. Den er preget av tomme banaliteter som virker småartige der og da, men tilfører ikke helheten mye mening.
Og så skyter filmen seg i foten med et musikalsk klimaks som viser seg å være et pinlig makkverk.
Michael Caine er heldigvis et lyspunkt. Han skuffer aldri! Men det gjør regissør Sorrentino denne gangen.
LES: Anmeldelsen av Den store skjønnheten
Ferierer på alpehotell
De gamle vennene Paul (Michael Caine) og Mick (Harvey Keitel) ferierer på et spahotell i de sveitsiske alper med et knippe andre gjester, blant andre Pauls datter Lena (Rachel Weisz), skuespilleren Jimmy Tree (Paul Dano), Miss Universe og en legendarisk fotballspiller.
En utsending fra Hennes Majestet Dronning Elizabeth forsøker å overtale Paul til å dirigere sitt eget verk på en kongelig konsert, mens Mick forsøker å finne den perfekte slutten til sin neste film sammen med et knippe manusforfattere.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Den sammen lekenheten og det virtuose filmspråket som preget Den store skjønnheten er også tilstede i Youth.
Men, mens den forrige var en berusende satire over den italienske kulturelle overklassens overfladiskhet, er Youth et noe banalt blikk på alderdom sett i lys av yngre figurer.
Sorrentino elsker å klippe mellom ung og gammel kropp, et repeterende trekk i denne filmen. Han kaster Miss Universe og artisten Paloma Faith inn i miksen, uten at det har noen særlig annen effekt enn den rent overfladiske.
LES: Michael Caine tilbake i Cannes for første gang på 50 år
Spriker i alle retninger
Filmen er best når Michael Caine og Harvey Keitel spiller mot hverandre. Ellers spriker den i alle retninger.
Men når de to veteranene barker sammen i bitende, men vennligsinnede diskusjoner som Paul og Mick, har filmen noen av sine beste øyeblikk.
Rachel Weisz spiller også godt og sympatisk som Pauls nyforlatte datter, mens Jane Fonda stjeler showet i sine to scener som Micks favorittskuespiller.
LES: Alt om Cannes 2015
Youth fremstår som Sorrentinos overflødighetshorn, der hundre ideer er skriblet ned i manus, men helheten mangler tyngde.
Tematikken er for så vidt klar, men utforskingen av den har ikke den brodden eller viriliteten som Den store skjønnheten hadde.
Youth har udiskutable kvaliteter, spesielt når det gjelder foto, og Sorrentino glimter til i enkeltsekvenser med stor kreativitet.
Men helheten blir for diffus og springende til at dette prosjektet kan kalles vellykket.
Filmen ble anmeldt under filmfestivalen i Cannes 2015.
