Du kan se hele filmen nederst i anmeldelsen.
Kung Fury er et perlekjede av alt som var magekilende trashy og artig av 80-talls kampsportfilmer, kampsportspill og lettbeinte politiactionkomedier.
Kortfilmen (den klokker inn på 31 minutt) er en tettpakket energibunt av morsomme referanser, fantasifulle kung fu-stunts og cheesy bra ordspill! For hva ellers skal man si til en nazist etter at man har revet ut ryggraden hans – med hodet først — enn følgende melding?
You don’t need that spine. It’s holding you back. Kung Fury
Tidsreiser, kobrabitt og lynnedslag
Før Kung Fury ble Kung Fury var han en vanlig politimann i Miami. En dag ble partneren hans drept av en ond kung fu-ekspert. Vår helt blir så truffet av lynet, bitt av en kobraslange og muteres til Kung Fury – den utvalgte, den dyktigste kung fu-krigeren i verden. Han hevner sin partner og sverger på å bli den beste politimannen i verden.
Og det blir han. Men så dukker Adolf Hitler opp for å drepe han og vennene hans. For å redde verden fra «Küng Fuhrer», bestemmer Kung seg for å hacke seg tilbake i tid, til 40-tallets Tyskland, for å drepe Hitler en gang for alle!
Les også: David Hasselhoff med musikkvideo til Kung Fury
Historien er dermed akkurat så absurd enkel som en kan forvente av en film som sikter seg inn på å hedre kampsportsjangeren og actionkomediene fra det glade 80-tall.
Her er det fantasien og leken som bestemmer veien! Logikk, finesse og ethvert forsøk på fiksjonssannsynlighet, til og med innenfor den noe uglesette vitenskapen «tidshacking», er behørig sparket ut av filmens dimensjon.
Les mer om Kung Fury og True Survivor på filmens hjemmeside.
Har tatt de gode valgene
Ved første øyekast kunne Kung Fury-oppskriften lett blitt en flau fan-øvelse. Det er en risikosport å kaste en gigantisk haug med klisjeer opp i gryta og skru opp temperaturen til 11.
Men Kung Fury unngår fallgruvene, og med en smittende lekenhet og noen smarte manusløsninger, manøvrerer den svenske regissøren, manusforfatteren og hovedrolleinnehaveren David Sandberg stilsikkert rundt i referanseleken.
Jeg liker best en aldeles nydelig spillinspirert (Streetfighter, Double Dragon) kung fu-sekvens, hvor Kung Fury banker seg gjennom en lang rekke nazister. Med både nedskallinger og et gigantisk saltospark.
Og en, for meg, He-Man-inspirert tegneseriesekvens der Kung Fury møter en kobraslange, og truer den med juling.
Det er mye kjærlighet til arkademaskiner, VHS og tidlige videospill i Kung Fury. Videokassettens trackingfunksjon brukes elegant som et visuelt virkemiddel for å tettpakke en slåsskamp med mest mulig spektakulære sekvenser, samtidig som det minner om frustrasjonen VHS-generasjonen opplevde når den sorte kassetten sviktet, og potensielle favorittscener forble skjult bak båndsskurrets nådeløse slør.
Også spillestetikken, spesielt fra 80-tallets bilspill og slåssespill fungerer godt, og kler de effektivt enkle og rufsete spesialeffektene.
Sammen med et par bøtter nostalgisk 80-tallskrydder, fra Converse-sko på gasspedalen, ettertenksom stirring på solnedgang fra Lamborghini-tak og diverse boomblastere med dobbelt kassettdekk, så er dette en lattervekkende og hjertevarm «over the top»-hyllest av det jeg vil anta er noen av Sandbergs beste minner fra barndommen.
En hyllest som er så stilsikkert fortalt at den bør funke utmerket for actionglade barn i alle aldre!
