ADVARSEL: Artikkelen inneholder spoilere fra femte sesong av Game of Thrones. Vær spesielt obs hvis du ikke har sett siste episode!
Tenk deg at du skal møte en person du virkelig ser opp til, som du lenge har drømt om å møte. Tenk deg så at du får møte denne personen, ansikt til ansikt. Tenk deg deretter at du driter deg loddrett ut.
Tenk deg at personen du driter deg ut overfor er George R. R. Martin.
Hei, jeg heter Marte Hedenstad, og jeg stilte Game of Thrones-forfatteren spørsmålet du aldri skal stille.
- A Song of Ice and Fire
- A Game of Thrones. Utgitt i 1996.
- A Clash of Kings. Utgitt i 1999.
- A Storm of Swords. Utgitt i 2000.
- A Feast for Crows. Utgitt i 2005.
- A Dance with Dragons. Utgitt i 2011.
- The Winds of Winter. Ikke Utgitt.
- A Dream of Spring. Ikke utgitt.
Et nervøst fanhjerte
Klokka er ti over halv seks om morgenen. Flybussen er fem minutter forsinka, og jeg er stressa. Jeg skal rekke et fly til Stockholm, og dette er en stor dag for meg.
Bussen kommer og sjåføren er en stor kar med hvitt hår og hvitt skjegg. Som bussjåfører ofte har, har han på seg vest. Mange ville kanskje fått assosiasjoner til julenissen av fyren bak det store rattet, men det står bare én ting i hodet på meg. Bussjåføren ligner på George R. R. Martin.
Forfatteren av A Song of Ice and Fire venter på andre siden av flyturen til Stockholm. Mannen bak bokserien HBOs Game of Thrones er basert på. Det nerdete fanhjertet mitt banker nervøst i brystkassa, for tenk om jeg driter meg ut ovenfor George?
Jeg betaler bussbilletten, og stjeler et siste blikk på look-aliken bak rattet – det der må jo være et godt tegn!
Det fansen engster seg for
Fremme på flyplassen har jeg god tid til å tenke på hva jeg skal spørre Mr. Martin om. Det er én ting jeg lurer veldig på, et spørsmål jeg har fryktelig lyst til å stille, men som jeg er nervøs for å spørre om fordi det er frekt.
I 2007 døde min favorittfantasyforfatter Robert Jordan før han fikk ferdig sitt livsverk The Wheel of Time. Dette er også en frykt i fanbasen til George R. R. Martin. Han er bare 66 år, men han er absolutt ingen toppidrettsutøver, og bruker mye av tiden sin på andre ting enn å skrive ferdig serien.
For å være helt ærlig er jeg en av de fansene som er livredde for å miste kjære George på samme måte som Robert Jordan.
I dag skal jeg spørre ham om hva han egentlig synes om at vi som fans går rundt å tenker på sånt. Dette er – ikke akkurat – verdens mest høflige spørsmål.
Anmeldelse: «Game of Thrones» S05 – Nå blir ventetiden til neste år nesten uutholdelig
Ser ikke enden på serien enda
Fremme ved Brygghuset i Stokcholm, der intervjuet skal foregå, melder nervøsiteten seg. Jeg finner det beroligende at jeg ikke har alenetid med Martin, intervjuet er et såkalt rundbordintervju, der flere journalister sitter sammen samtidig.
Likevel er det ganske intimt. Rundt et lite bord setter jeg med ned sammen med tre andre journalister, og sjefen sjøl, George Martin. Som vanlig har han på seg den velkjente sjømannslua, og bukseselene sitter stramt over brystet. Jeg tar på meg den profesjonelle masken, men på innsiden slår sommerfuglene hjul i magen min.
Praten går i gang og vi begynner å snakke om hvordan TV-serien og bøkene er forskjellige fra hverandre, og om Martin blir påvirket av serien når det gjelder valg han tar for rollefigurene sine.
– De fleste rollefigurene har vært fiksert i hodet mitt i flere tiår, mens TV-serien er relativt ny, så den kommer ikke til å påvirke meg. Jeg tror det ville vært et feilgrep å forandre bøkene, så jeg skal skrive dem slik jeg alltid hadde tenkt, sier forfatteren.
Les også: «Game of Thrones» løsriver seg fra bøkene
Martin har jobbet med A Song of Ice and Fire i snart 25 år. Han har hatt en rekke andre sideprosjekter i tillegg i løpet av denne tiden, men han begynte altså å skrive på A Game og Thrones i 1991. Likevel ser han ikke lyset i enden av tunnellen helt enda.
– I noen av de gamle bøkene mine, før A Song of Ice and Fire, kom jeg til et punkt der jeg kunne smake slutten. Jeg venter fortsatt på at det skal skje på denne serien. Det føles fortsatt langt borte. Jeg har brukt omtrent fem år på hver av de siste bøkene mine, så vi kan snakke enda seks, syv år å gjøre ferdig hele greia, forteller Martin.
Det fryktede spørsmålet
Okey, der har vi det. Øyeblikket jeg må stille spørsmålet. Det er nå eller aldri – nå kan det bli dårlig stemning.
– Hva synes du om at noen fans er redd for at du skal gå bort før du blir ferdig med serien?
Og det er nå det skjer, mitt største mareritt:
– Det er ikke…, begynner George.
Assistenten hans bryter inn:
– Hvordan ville du følt det om noen hadde spurt deg om det samme? Vi pleier å be folk om å «go fuck themselves» når de stiller det spørsmålet, sier hun og drar frem fingeren.
Jeg føler meg som Cersei i siste episode av sesong fem, med prestinnen som messer «shame, shame, shame» inn i øret mitt. Hvor var det sorte hullet igjen?
– Ja, nei jeg liker ikke det spørsmålet, kommer det litt stille fra Martin.
…
…
…!
Å fuck.
En dansk journalist på bordet bryter inn: – Jeg bare lurte, du har jo tidligere skrevet en del fan fiction, er du fortsatt en fan boy?
– Ja, absolutt. Jeg liker å lese tegneserier, science fiction og fantasy. Helt siden jeg var liten gutt har jeg elsket å lese, og det gjør jeg fortsatt.
Nå gjelder det å redde seg inn.
– TV-serien har begynt å skille seg ganske markant fra bøkene, men vil de store linjene fortsatt være de samme fremover, og vil slutten være lik, spør jeg.
– Det spørs hva du mener med slutten. I tillegg til mange små har jeg tolv hovedfigurer med tolv forskjellige avslutninger, og ikke alle disse vil få den samme slutten på TV som i bøkene. Men (journ.anm: serieskaperne) David (journ.anm: Benioff) og Dan (journ.anm: Benioff) og jeg har hatt flere diskusjoner rundt dette opp gjennom årene, og de vet de store linjene i historien. Så jeg antar at det er den samme personen som kommer til å sitte på jerntronen til slutt.
En forsonende arm
Intervjuet er over. Jeg føler at jeg klarte å redde meg inn og få en god tone med George igjen. To av de andre journalistene spør til og med Martin om å få autografen hans, men jeg følte at akkurat det hadde blitt litt mye hvis det kom fra meg.
Når det er tid for å ta bilder får jeg lov til å ta et sammen med forfatteren, og når vi stiller oss opp smiler han og legger han armen forsonende rundt meg. Jeg puster lettet ut – alt er tilgitt!
Men dæven døtte — hva skjer med A Song of Ice and Fire hvis han dør da? Bank i bordet!
Yay! <3[/caption]