Max er skrudd sammen for å trekke hardt i hjertetrådene våre.
Filmen er en del tenåringsdetektivhistorie, en del selvoppofrende dyrehelthistorie og en del hyllest til det amerikanske militæret – som med denne filmen er fremmelige nok til å ta et selvreklamerende eierskap til alle tapre hunder som noen gang har vært i strid.
Det blir drygt sukkersøtt og konstruert, filmen har heller ikke et figurgalleri som gjør den til noen favoritt i dyreheltsjangeren.
Men hvis du liker å se flotte hunder være både omsorgsfulle og handlekraftige, så er Max en firbent krabat det er lett å bli litt glad i på lerretet.
Topp 5: Kjæledyr på film
Hundelivet etter militærtjenesten
Max er sprengstoffhund for det amerikanske militæret i Afghanistan. Et oppdrag går fullstendig galt, og Max sin partner og beste venn Kyle Wincott, blir drept i et bakhold.
Traumatisert av skuddsalvene og tapet av Kyle, blir Max fraktet tilbake til USA. Her blir hunden reddet fra avlivelse av Kyles familie. Max glefser mot alle bortsett fra Kyles bror Justin, som får ansvaret for å lære opp militærhunden til å leve i den amerikanske forstaden.
Men farer lurer for det nye venneparet. Justin og vennene hans kommer på sporet av noen skumle våpensmuglere, og sammen med Max tar de opp kampen.
Litt for svulstig hunderolle
Regissør Boaz Yakin (Remember the Titans) gjør alt han kan for å lokke fram feelgoodtårer hos publikum.
Han befolker filmen sin med erketypiske figurer som optimaliserer effekten for følelser rundt kjerneverdier som familie, fedreland og vennskap til både dyr og mennesker.
Han setter også opp de fleste klassiske dyreheltfarene. Max er under trussel fra både skurker, dyrefangere og eiere som tror hunden er farlig. Og jeg skal tilstå at jeg tørket flere tårer fra øyekroken underveis.
Men det ble også ufrivillig morsomt til tider.
For å gi hunden mest mulig heroiske og menneskelige trekk, går Yakin svært langt i å la Max være en særdeles smart type.
Hunden skjønner selvsagt umiddelbart hvem som er snill og slem. Han filmes også av og til mens han stopper opp og angivelig pønsker ut en plan, før han bestemmer seg for å lokke skurker i en felle.
Aller verst er det i slåssescenene, for det er en del kamper mellom Max og skurkenes hunder. Disse er filmet som tradisjonelle filmslagsmål, hvor Max er tildelt gode kampsportevner, og uten problem kan sparke andre hunder bortover glatte berg.
Ikke bare er disse parodisk dårlige, de er også uforholdsmessig voldelige og aldeles unødige.
Mine kalde føtter har fått kalde føtter. Chuy
Max har en tettpakket spenningshistorie som driver handlingen greit framover, og både vennekonflikter og ung kjærlighet flettes fint inn i det overhengende krimplottet.
Da lugger det mer i skuespillerprestasjonene. Luke Kleintank (Bones) treffer dårlig som skurken Tyler. Og Josh Wiggins, som spiller Justin, har hverken mimikk eller følelsesregister til å skape en fengende hovedperson vi kan leve oss inn i historien sammen med. Wiggins rusler gjennom filmen med samme ansiktsuttrykk enten han nettopp har klint eller er i ferd med å bli skutt.
Hvis du ikke blir irritert av dryg patriotisme, er Max helt midt på treet hundefeelgood for dem som er glad i firbente helter.
Det er foreløpig kun Trondheim Kino som viser Max på kino i Norge.
