Det var selveste busemannen, eller Bughuul som er hans fulle filmnavn, som var slemmingen i skrekkfilmen Sinister fra 2012.
I oppfølgeren er marerittfiguren tilbake i en film som prøver å gjenskape originalfilmens skrekk og gru, men som blir for veik og opplagt til å skape noen genuin uhygge.
Regissør Ciarán Foy har godt håndtlag med flere av sjangerelementene, men klarer hverken å skape heltefigurer vi bryr oss om, eller skumlinger som virkelig skremmer oss.
En del sjangerslitte «dumme valg» hjelper heller ikke på spenningen. Det er lett å sukke oppgitt når alle lyder må sjekkes, alle kjellerlemmer må åpnes og ja, hvorfor ikke bare legge på sprang inn i kornåkeren når bilen står noen meter unna.
ANMELDELSE: Sinister – Skummel skvettefilm med litt tøysete manus
Rekrutterer mordere blant de minste
Du må ikke ha sett originalfilmen Sinister for å ha utbytte av denne oppfølgeren. Vi blir raskt ført inn i filmuniversets grøsserlogikk. Bughuul er altså en variant av den sagnomsuste busemannen. Et av barnerommets slemmeste fantasifoster.
Han kontakter disponerte barn, og overbeviser de om å drepe sin familie. Etter at de har drept familien sin, forsvinner ungene på mystisk vis, og blir en del av busemannens spøkelsesaktige barneskokk.
Når et nytt barn flytter inn i et tidligere drapshus, så tar Bughuul og de slemme barna kontakt for å rekruttere nok en ung familiemorder.
Den framgangsmåten gjentar seg da nyseparerte Courtney Collins (Shannyn Sossamon) og hennes to tvillingsønner Dylan (Robert Daniel Sloan) og Zach (Dartanian Sloan) flytter inn i et ødeliggende hus med knirkende gulv og mørke skap.
Best på mordballadene
Sinister 2 er på sitt beste i sekvensene hvor gamle familiedrap vises på lerretet. Bughuul-barna har nemlig en egen liten barnefilmklubb der de viser fram sine uhyrlige handlinger på en fiffig liten filmframviser i kjelleren.
Dette er makabre sekvenser hvor mor, far og søsken møter en grusom død. Alt med en estetikk og kreativ brutalitet som er som snytt ut av en grotesk mordballade fra Nick Caves morbide tekstunivers.
Her begraves folk levende i snø, rotter får fråtse på menneskekjøtt og noen heldige sumpalligatorer får krydret menyen med noen kjøttfylte pinjataer. Og som i Sinister, har også disse filmene titler som står i humoristisk kontrast til innholdet.
Uvøren filming og drøy 8mm-estetikk skjuler mye av det mest groteske, men disse tilgjorte «snuff-filmene» er det nærmeste Sinister 2 kommer skrekk som river i mellomgulvet.
Mellom to stoler
Filmen viser også noen gode takter i jakten på myten om Bughuul. En smart professor har selvsagt noen utgamle bøker om den ekle busemannen, han har til og med noen arkivopptak fra et drap i Norge i 1973, og disse brukes effektivt til å gi det overnaturlige vesenet litt sårt tiltrengt kontekst.
Dessverre støttes ikke dette opp av selve figuren Bughuul, som ikke brukes til noe annet enn å dukke opp foran kamera for å skremme med sitt blotte nærvær. Det blir for lettvint, og det reduserer Bughuul til å kun være et tidvis velplassert fugleskremsel.
Heller ikke de onde barna blir brukt med god effekt. De henter sin kraft fra trusselen om Bughuul, og når han ikke evner å skremme, så blir det hele alt for snilt og forutsigbart.
Og forutsigbarheten styrkes av musikkbruken. Den er irriterende lite kreativ og spenningsskapende. Her veksles det mellom intens støy når filmen roper bø, og aldeles fredlig lydlegging når det er meningen at publikum skal trekke pusten.
Hvis du er glad i demon- og spøkelseshussjangeren, vil du finne glede i noen velplasserte skvettetriks. Og det er lett å like skuespillerprestasjonen til unge Robert Daniel Sloan, som spiller Dylan med godt grep om ung sårbarhet. Det er også glimtvis fornøyelig å følge James Ransone, som gjentar sin rolle som visesheriffen som jakter Bughuul.
ANMELDELSE: Kinosommeren 1982 – Poltergeist
Men filmen klarer ikke å gripe meg. Den er altfor lettvint i sin behandling av figurene, noe som gjør at filmen ramler litt mellom to stoler.
Det er en kunst å lage skrekkfilmer som lykkes med å kombinere skummelt med humør. Poltergeist fra 1982 er et eksempel på at det kan gå knallbra, Sinister 2 er et eksempel på at det også kan bli en ufokusert spagatøvelse.
Hovedpersonene har ikke lunhet og sjarm nok til at filmen lykkes når den prøver å leke humoristisk med sjangerklisjeene.
Samtidig fører de stadige forsøkene på lettbent humor og mellommenneskelig drama, til at Sinister 2 blir en skrekkfilm som aldri makter å skape en vedvarende skummel stemning.
