Det er mange år siden det kriblet i magen da tekstplakaten «Regissert og skrevet av M. Night Shyamalan» dukket opp på skjermen.
Filmskaperen som skapte seg et navn som den store plottvisteren med filmer som Den sjette sansen (1999) og Unbreakable (2000), har de siste årene levert flere skuffende filmer. The Visit er en av hans svakeste.
Filmen selges inn som en blanding av skrekkfilm og humor, men den er hverken skummel, spennende eller morsom. Filmens episodiske struktur stykker opp historien og gjør en allerede forutsigbar handling særdeles langdryg.
ANMELDELSE: Wayward Pines – Kopierer andre i stedet for å finne sin egenart
På besøk hos bestemor og bestefar
Søskenparet Becca (Olivia DeJonge) og Tyler (Ed Oxenbould) har aldri før møtt sine besteforeldre. På grunn av en gammel krangel, kuttet deres mor all kontakt med opphavet.
Men etter at de barnebarnstørste gamlingene tar kontakt for å bli kjent, blir det avtalt at de to barna skal bo en uke på landet hos Nana (Deanna Dunagan) og Pop Pop (Peter McRobbie).
Det starter med klem og kaker, men allerede den første natten, oppdager de to barna at noe er alvorlig galt med mormor og morfar.
Filmen er presentert som «found footage». Alt er filmet gjennom de to kameraene til Becca og Tyler. Becca er nemlig en gryende dokumentarfilmskaper og benytter denne følelsesmessige familiegjenforeningen til å lage en dokumentar som hun håper skal ende i tårevåt tilgivelse mellom mor og bestemor.
Det er et visuelt grep som ser spennende ut på papiret, men regissør Shyamalan har ikke klart å bruke denne nære og personlige stilen til å skape hverken intimitet, innlevelse eller visuelle opplevelser. Det blir bare en del dårlig kameraføring.
En form som fanger
The Visit har valgt å låse av formen i seks episoder. Siden besøket på landet skal vare en uke, så er filmen delt inn i kapitler etter dagene. Hver morgen viser en teksplakat oss hvor langt vi har kommet, og for hver dag skjer det gradvis verre og verre ting.
Det oppleves etter hvert som å stirre på klokka og vente et friminutt som er altfor langt unna. På dag tre er jeg allerede lei denne formen, og vissheten om at det skal komme tre temmelig like sekvenser til, gjør The Visit gruelig langdrygt og kjedelig.
Filmen lykkes heller ikke med skrekkmytologien. Det store spørsmålet filmen maser på om og om igjen er: Er det gal ondskap, eller bare alderdom og gryende demens som gjør at bestemor og bestefar er så rare? Ikke et dumt utgangspunkt for en skrekkfilm det, men i denne utgaven er vi aldri i tvil om svaret.
Shyamalan ligger flere divisjoner under en mester som Roal Dahl når det gjelder å skape nysgjerrige unger og grusomme voksne. Og dermed blir det nødvendige barnlige perspektivet som trengs for å gi fiksjonstroverdighet og engasjement rundt et slikt spørsmål også totalt fraværende.
