UnREAL smeller løs på realityens romantiske luftslott, og viser fram vrakgodset med en herlig blanding av kløkt, sort humor og substans.
Serien kombinerer uanstrengt det å fortelle et lett satirisk «bak fasaden»-skråblikk sett fra dem som lager virkelighetssåpe, med en serie som evner å skape levende rollefigurer som gir underholdningsbransjens påtagelige kynisme en mer kompleks klangbunn.
Og så er UnREAL vel så god til å skape fengende intriger og spenning som realityshowene den plukker fra hverandre.
ANMELDELSE: Blunt Talk–Patrick Stewart er en god satiriker
Manipulasjonens mester
UnREAL tar oss med bak kulissene til det fiktive realityprogrammet «Everlasting». I showet, som ikke er milevis unna «The Bachelor», følger vi produsenter, sjefer, deltagere og kamerafolk i et grelt portrett av de nådeløst kommersielle mekanismene som blomstrer i jakten på tittervennlig realitydramatikk.
Den tidligere suksessprodusenten Rachel Goldberg (Shiri Appleby) er vår hovedperson. Hun kommer tilbake til en ny sesong av «Everlasting», etter å ha skapt skandale, med rettslig etterspill, året før.
Rachel er smart, sårbar, sjarmerende og en mester i slu manipulasjon. Det kommer godt med, siden målet for produsentene er å få sine deltagere til å bli overskriftsmateriale i kategorien «dreit seg ut på søppel-tv».
Vi blir dermed sittende og heie på Rachel i en konkurranse som gjør vinneren til en real drittsekk. Befriende nok må vi da nyte følelsen av feelgood sammen med en god dose skam og vemmelse. Det betyr at vi som seere får oppleve motstridende følelser, og det er behagelig at en tv-serie stoler på at vi tåler det.
En mørk fotosyntese
Det er natten som gir liv til «Everlasting». Som en vampyr på bar hals, suger kameraene til seg all dramatikk og skandale de kan komme over før solen stiger fram.
Fasaden er røde roser og romantikk på svart bakgrunn, men det som egentlig foregår i nattemørket er maktmisbruk, bedrag, tv-juks og psykologisk krigføring. Krydret med sex, narkotika og spiseforstyrrelser.
Ingredienser som gir god TV, som gir berømmelse for de involverte og som skaper motivasjon for både nye deltagere og nye sesonger.
Nattinnspillingen er også et effektiv dramaturgisk grep, som gir en effektiv tidsfrist på episodene. Dramatikken må skaffes før dagslyset ødelegger stemningen og gir energi til dømmekraft og den slags.
Blir oppslukt av figurene
Serieskaperne Sarah Gertrude Shapiro og Marti Noxon er svært god til å bygge figurer.
Deltagerne i «Everlasting» er ikke dumme og hjelpeløse typer som blindt følger realityskapernes ønsker og behov.
De er komplekse og svært forskjellige mennesker som likevel, og av ulike årsaker, ender opp med å stort sett følge realityskapernes ønsker og behov.
Og disse årsakene er sammensatte. Her er det felles utbytte, løgn, eksponeringsbehov, alkohol, dårlige venner og ekle kontrakter bundet sammen i en avansert dans mellom de foran kamera og «Everlasting»-produsentene.
Det er en fryd å følge Shiri Appleby som den tidvis samvittighetsplagede produsenten Rachel Goldberg. Hun spiller finstemt mellom «bullshit»-knusende heltinne, og manipulerende sosiopat.
Hennes talent for å skape uro og dramatikk spilles ut som både hennes superkraft og hennes kryptonitt. Og i den dualiteten henter serien mye av sin styrke.
Rachels rollefigur bygges videre ut ved at den på ypperlig vis spennes opp mellom to kravstore og dominerende morsskikkelser, i form av hennes sjef Quinn King (Constance Zimmer) og hennes psykiatermor. Det gir fengende bakgrunn og dybde til Rachel. Og det gir oss en av seriens mest aggresjonsframkallende figurer. Olive Goldberg (Mimi Kuzyk) får ikke så mye skjermtid, men trigger umiddelbar irritasjon som den velmenende, men forferdelige mor Goldberg.
Rachels konkurrerende medprodusenter Shia (Aline Elasmar) og Jay (Jeffrey Bowyer-Chapman) er tidvis glimrende, men ofte litt anonyme i starten av sesongen. De framstår ikke som troverdige utfordrere til Rachel. Og siden serien trekker mye drivkraft fra den dynamikken, så har serien potensial til å gi mer drivstoff til den motoren.
UnREAL er en serie som byr på veldig mye. Den er tettpakket med dramatikk, latter, satire og tankeføde side om side – og serien lykkes godt i sin mangfoldighet. Stilskiftene er usedvanlig kjappe, men effektive fortellergrep og en imponerende umiddelbarhet gjør at serien skinner i sitt høye tempo.
Den har appell både i sin fråtsing av realitybransjens sleske og kyniske verden, og som velspilt figurdrama med samfunnsbrodd. Den kombinasjonen skaper en dynamisk serie som vokser seg bedre og bedre de første tre episodene.
UnREAL har premiere på TV2 Bliss og TV 2 Sumo den 1. september kl. 21:30.
