Sett over kaffekjelen og gled deg! Fargo sesong to er så nydelig stemningsfull og full av smart svart humor at jeg har lyst til å rive opp skjermen og flytte inn.
Serien, som stammer fra en tematisk vri på Coen-brødrenes fantastiske film med samme navn, tar med seg det beste av stil og tone fra første sesong, flytter tilbake til 70-tallet, og blir bare bedre og bedre.
Fargespill, bildeutsnitt, musikk, figurer, dialog, garderobe og interiør. Alt stemmer og smelter harmonisk sammen til en vakker og drivende spennende dramakrim.
Mytologien er også mystisk og fengende. Vennlighet og tradisjonelle verdier settes opp mot tapt uskyld og en blodtørstig brutalitet. Serieskaper Noah Hawley tar den amerikanske Midtvestens høflige småbyliv på kornet, og sender det ut i snøen for å danse med djevelen.
ANMELDELSE: TOPP 5: 2010 – tallets beste krim.
*Spoileradvarsel! Anmeldelsen inneholder noe handlingsinformasjon fra Fargo S01*
Et varslet blodig oppgjør
Den første sesongen av Fargo foregikk i Minnesota i 2006 og fulgte blodsporet etter den sadistiske leiemorderen Lorne Malvo (Billy Bob Thornton), og hans møte med den driftige politibetjenten Molly Solverson (Allison Tolman).
Under den etterforskningen hørte vi flere ganger om noen forferdelige hendelser som fant sted i Sioux Falls i 1979. Blant annet da Mollys far, Lou Solverson, satt med geværet på verandaen og voktet over sitt barnebarn. Det hadde han ikke gjort siden noe mystisk og forferdelig truet familien hans i 1979, og det er de trådene vi nå skal nøste opp i.
Og de trådene blir raskt blodrøde. Et trippeldrap på en øde «Waffle Hut», skaper hodebry for en ung Lou Solverson (Patrick Wilson) og sender samtidig to av områdets sterkeste forbryterorganisasjoner ut i ubalanse.
Og siden ubalanse er frodig jord for dristige ambisjoner, brygger det raskt opp til krig. En krig som setter opp den lokale og «familiebedrift»-mafiaen i kamp mot storbyens moderne og forretningsstrukturerte mafiavirksomhet.
Det blir en symboltung konflikt som lar oss utvikle sympati både med drapsmenn med familierøtter i Fargo, og den velmenende mellomlederen i den regionale forbryterorganisasjonen fra Kansas City.
Et aldeles nydelig figurgalleri
Jeg må innrømme at jeg var blant skeptikerne da Noah Hawley skulle ta utgangspunkt i Coen-brødrenes, for mange, hellige filmunivers, og skape en serie bygd over deres lest. Fallhøyden var stor, og faren for tilsmussing av filmarv var overhengende.
Men den skepsisen ble erstattet med pur glede allerede tre episoder ut i sesong en. Fokuset dreide raskt fra originalfilmens historie, og fokuserte på figurer og historier som hørte naturlig til i dette fiksjonsuniverset.
Nå, fire episoder ut i sesong to har Fargo etablert seg som en av de mest gjennomførte og innholdsrike krimseriene på TV-skjermen. I stor grad på grunn av et rollegalleri som er herlig kuriøst.
I likhet med den figurdrevne serien Justified, behersker Fargo kunsten å trylle de merkeligste typer ut fra treverket i utkant-USA, figurer som oppleves som helt naturlige innbyggere og som åpner opp nye horisonter og klangbunner for historien.
De har fakter, replikker og bakhistorier som gjør at de fester seg umiddelbart og blir hengende i hukommelsen. Fra frisøren som drømmer om et selvrealiseringsseminar, via leiemorderen som setter pris på den gode samtalen, til indianeren som har overlevd dårlige kår som «tunellrotte» i Vietnamkrigen. De bærer sin personlighet i garderobe, mimikk og væremåte, og blir folk vi forstår og lett kan identifisere oss med.
LES OGSÅ: 10 grunner til at vi digger Justified
Skuespillet er fiksjonstroverdig og ofte kledelig underspilt i Fargo. Rollene spilles av folk som alle mestrer overgangen mellom oppriktig alvor og den sorte humoren som lurer i tragedien. Kirsten Dunst er glimrende som den uheldige og moralsk vinglete frisøren Peggy Blomquist. Og Patrick Wilson skaper en jordnær helt, som det er lett å like, i sin versjon av den yngre Lou Solverson. (Mollys far og veikroeier i sesong 1).
Her brukes også skuespillernes bakgrunn og styrker på fortreffelig vis. Mange av de får bygge videre på den ballasten de har opparbeidet seg fra tidligere figurer.
Jesse Plemons sin rollefigur har mange av kvalitetene vi finner i hans Landry Clarke i Friday Night Lights. Cristin Milioti viderefører mange av de sorgmuntre kvalitetene hun brakte til skjermen som mor i How I Met Your Mother. Og Nick Offerman spiller det som kunne vært den konspirasjonsglade onkelen til Ron Swanson fra Parks and Recreations.
Vakre utsnitt og tilbakevendende motiver
Fargo er glad i å vise hvordan uheldige omstendigheter kan føre forsiktige og tilsynelatende anstendige mennesker til fæle gjerninger. Og hvordan frykt for sprukket fasade og desperasjonen etter å ikke bli straffet leder oss dypere og dypere ned i gjørma.
Igjen settes det stivt høflige og beskyttede middelklasselivet opp mot hensynsløse mordere. Den underliggende årsaken til menneskets blodtørst og evne til grusomheter trekkes inn i en mytologi dynket i Minesotas snøtunge tundra.
Her spiller både indianertradisjoner, dyr og den vietnamesiske junglene på ulike strenger. Ofte med hint av noe ubestemmelig overnaturlig.
Det filmatiske håndverket er smart og imponerende i Fargo. Serien er gjennomgående utsøkt i både utsnitt, bildekomposisjon, visuelle detaljer og fargepalett.
Serien er både modig og kledelig variert i fortellerteknikken. Sesong to åpner med en to minutters sort-hvitt tagning med frosne statister på settet til en westernfilm med presidentkandidat Ronald Reagan på rollelista. Derfra er spranget stort til bruken av splitscreen. Et virkemiddel som ofte brukes litt lettvint for å spare tid, men som her brukes med hell for å sammenstille parallelle hendelser og for å gi ulike utsnitt av en viktig detalj.
Det er forbausende hvor rik og variert serie Fargo nå har blitt, uten at den ofrer noe av sin lune helhet.
Humor, krim og drama blandes sømløst. Noen forhold kommuniserer med megetsigende blikk, andre preges av Tarantino-eske anekdoter og utsøkte små dialogkriger. Tidvis er det sårt og meditativt, andre ganger kult og nervepirrende.
Du må ikke ha sett den Emmy-vinnende førstesesongen for å se sesong to. Historien står støtt på egne bein. Men du anbefales selvfølgelig å se begge. Dette er seriekunst. Særpreget nok til å bli manges nye favorittserie (inkludert min), og så bunnsolid bra at den vil gi stor glede til de aller fleste TV-serieelskere.
Fargo sesong 2 har premiere på HBO Nordic tirsdag 13. oktober.
