En av spillhistoriens mest kjente ikoner vender tilbake i Halo 5: Guardians. Master Chief har vært en hovedperson på alle Microsofts sine konsoller siden den første Xbox-konsollen kom ut i 2001.
På veien har serien vokst til å bli en av de viktigste underholdningsfranchisene i spillverdenen, og et prestisjeprosjekt for det amerikanske gigantselskapet.
For Xbox One-konsollen veier denne spillutgivelsen tungt, ingenting er spart på. Og det vises.
Den gode spillfølelsen er fortsatt tilstede
Halo 5: Guardians er en teknisk utmerket kvalitetsutgivelse, med imponerende grafikk og figuranimasjoner. Ansiktene til figurene i fortellingen er levende på en måte jeg sjelden har sett før, og spillet vises i 60 bilder per sekund nærmest uten å vike.
Fortelleruniverset, med alle de foregående spillene og mange «live action»-seriene, er komplekst. Men det får en ryddig presentasjon i Halo Channel, den dedikerte sentralen for spillserien på Xbox One.
Og ja, flerspillerkampene har beholdt følelsen av de gamle Halo-spillene som nostalgikerne trakter etter. Realisme har aldri vært seriens fokus, det er alltid spillbarhet og underholdning i som er i førersetet. Det er raskt og utfordrende – og ikke minst er det er et bunnsolid og balansert skytespill.
Men, for meg, svikter Halo 5: Guardians der det gjelder mest. Historien som fortelles har glimt av storhet, men spiller ikke opp de emosjonelle mulighetene som er i historien og irriterer ofte mer enn det gleder.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Forræder – eller helt?
Master Chief har forsvunnet under radaren, og Jameson Locke blir sendt ut med et lag for å finne ham. Hvorfor har den berømte soldaten motsatt seg ordre? Hvorfor flyr han på tvers av galaksen uten å si ifra til overordnede? Veien gjennom de femten historieoppdragene byr på en katt-og-mus-lek hvor den som spiller får veksle mellom å spille jegeren og den som jager. Et godt grep, men det er (litt skuffende) Jameson Locke som i all hovedsak er spillets hovedperson.
Fra første øyeblikk blir det klart at spillet legger seg tett opp til strukturen fra tidligere spill, med en lineær vei gjennom fortellingen, hvor filmsekvenser er delt opp av store områder (med én inngang og én utgang) tilpasset fire spillere som kan samarbeide gjennom hovedhistorien over nett (du kan helt fint spille alene, med gode datastyrte hjelpere).
Kampområdene er i seg selv mesterlig skapt, med taktiske alternativer – ofte kjøretøy og fly – og vakre omgivelser. Å utforske disse områdene på nytt, på stadig høyere vanskelighetsgrad med et lag venner, gir mer gjenspillingsverdi enn mitt ønske om å oppleve selve historien en gang til.
Områdene knyttes sammen av dyktig produserte filmsekvenser som altfor ofte tar kontrollen vekk fra den som spiller.
Spenstige og dramatiske øyeblikk vises på skjermen, i stedet for at jeg selv kan delta i dem. Det er lett å hoppe over filmsekvensene for å komme raskest til neste kampområde.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
En vakker transportetappe
Frustrasjonen over disse «se-men-ikke-spille»-øyeblikkene blir sterkere av den svake utviklingen av hovedpersonene – Master Chief og Jameson Locke – sine motivasjoner og følelsesmessige reise gjennom fortellingen.
Ved veis ende er ikke historien nær et vendepunkt, eller et høydepunkt for den sakens skyld. På tross av all sin prakt sitter jeg ikke igjen med en følelse av å ha vært med på noe mer enn en transportetappe.
Når det er sagt; det er en vakker transportetappe.
Fra de livaktige ansiktene (godt levendegjort og stemmelagt av skuespillere som Nathan Fillion og Ike Amadi) til den vakre musikken som fyller spillet (dette er en av mine nye favorittlydspor!). Og ikke minst en flerspillerdel – med klassiske kamputfordringer, med nye og gamle brett, med opptaksfunksjon av kampene, med figurutvikling, og med mange muligheter til å tilpasse din egen flerspillerfigur.
Akkurat denne delen av spillet er den viktigste for mange, og den innfrir på alle punkter.
Det har tatt utvikleren 343 Industries tre år å skape Halo 5: Guardians. Det har vært verdt ventetiden.
Spillet er testet på Xbox One med en digital førkopi sendt av Microsoft.
