James Bond anno 2015 er ikke bare agentaction med gadgets og ville stunts. Spectre er også et mørkt psykologisk drama, der agent 007 må igjennom selvransakelse og stå ansikt til ansikt med sin egen fortid.
Om det høres tungt ut, kan jeg berolige med at regissør Sam Mendes ikke har glemt at kinopublikum også må underholdes. Og det gjøres med sedvanlig Bondsk overdrevenhet, både på land, til vanns og i luften.
Spectre er kanskje ikke tidenes Bond-film, men er Daniel Craig-epokens beste. Den tilfører ny energi til gamle krefter og oppleves som en smakfull hyllest til mytologien.
Mange vink til Bond-universet
Det er omveltninger i britisk sikkerhetstjeneste. Mi6 er presset og 00-programmet står i fare for å avvikles.
Samtidig er James Bond (Daniel Craig) på et personlig oppdrag. Han har fått ferten av en hemmelig forbryterorganisasjon med enorm rekkevidde.
Jakten skal avdekke noen farlige hemmeligheter, samtidig som Bond blir tvunget til å revurdere sitt liv som agent.
Særlig mer konkret ønsker jeg ikke å være, historien oppleves best uten avsløringer.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det kan se ut som om Sam Mendes og manusforfatterne John Logan, Neil Purvis og Robert Wade har ønsket å sette ny rekord i antall referanser til Bond-universet.
Spectre inneholder vink til sikkert halvparten av de gamle filmene, enten det dreier seg om figurer, situasjoner, steder eller Spectre-organisasjonen selv.
Det føles trygt og godt med en slåsskamp på et tog, biljakt med en spesialutstyrt Aston Martin eller scener fra en klinikk på en alpetopp. Men slike vink gjør ingen god historie.
Heldigvis har Spectre det, også. Daniel Craig har aldri hatt mer å spille på enn her, og gjør Bond til en mer interessant og sammensatt figur enn tidligere.
Genial introduksjon av skurken
Persongalleriet omfatter for øvrig Ralph Fiennes i en stadig viktigere og mer håndfast rolle som M, Ben Whishaw i en mer omfattende funksjon som Q og Lea Seydoux i en tøff og rolle som Madeleine Swann, dama som kan være nøkkelen til avdekkingen av Spectre.
Lederen for det hele, Franz Oberhauser, spilles av en sedvanlig god Christoph Waltz, men etter en genial introduksjon på et skurkemøte i Roma, mister figuren litt av sin mystikk, som er det samme som halve moroa.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Spectre er berusende vakkert filmet av Hoyte van Hoytema, sveitseren som filmet Her og Interstellar og som også har jobbet i norsk og svensk film (Svidd neger, Salto, salmiakk og kaffe, La den rette komme inn).
Her har han filmet Bond på ekte 35mm film med kremfarget pallett, med stor dynamikk mellom lys og skygge, der skyggen ofte dominerer.
Filmens åpningsscene fra Mexico City er intet mindre enn mesterlig, en tilsynelatende uavbrutt tagning opp en trapp, ut av et vindu og over en bygning mens De dødes dag feires i gatene nedenfor.
LES: Blu-ray-anmeldelsen av Bond 50 – Celebrating Five Decades Of James Bond
Komponist Thomas Newman gjør sitt ytterste for å emulere følelsen av John Barrys klassiske Bond-toner, og lykkes godt med det. Bare Sam Smiths kjedelige åpningslåt trekker ned på musikkfronten.
Regissør Sam Mendes følger dermed opp suksessen med Skyfall. Spectre er nok en anelse for lang med sine 148 minutter, men dette er uansett en lekker visjon av den moderne James Bond.
Filmen trekker tråder til fortiden og viser at figuren også har en fremtid. Det er definitivt plass til ham!
