Okkupert setter Norge opp mot våre naboland i et litt søkt, men spennende tankeeksperiment. Ideen bak serien kommer fra krimspesialisten Jo Nesbø, og både klimakrise og russisk okkupasjon er tidsriktige trusler med godt potensiale for en drivende politisk thriller.
Serien gjør effektiv bruk av vår frykt for både miljøkatastrofer og ressursjagende naboland. Det gir et utgangspunkt som vil fenge mange.
Dessverre rotes det litt med spenningsoppbyggingen i seriens første halvdel. Den gjennomgående magekriblende stemningen uteblir.
Serien sliter også med å komme seg ut av stereotypiene når det gjelder både russere og norske motstandsfolk. Det gjør deler av rollegalleriet til en ganske forutsigbar gjeng.
Estetisk er Okkupert en lekkert produsert serie, og et rikt rollegalleri byr på flere gode sidehistorier. Spørsmålet om hva Norge vil gjøre med okkupasjonsmakten er alene nok til å holde på min interesse gjennom episodene, og etter halvspilt sesong er det forfriskende vanskelig å se til hvilken side flere av de sentrale figurene vil ende opp på.
ANMELDELSE: Blå ögon – skitten svensk storpolitikk
*Spoileradvarsel. Anmeldelsen inneholder noe av den innledende handlingen.*
Norge mot røkla
Premisset for Okkupert krever at vi legger litt godvilje til, men det fører oss til et interessant utgangspunkt.
I en nær framtid er USA selvforsynt med energi og har forlatt NATO. En borgerkrig på den arabiske halvøy har kuttet all petroleumsservice fra øst. Så da energikrisen rammer Europa, ser både EU og Russland til Norge for leveranse.
Men her på oljeberget har vår nyvalgte statsminister Jesper Berg (Henrik Mestad) besluttet å ta klimakrisen på alvor. Regjeringen har stanset all produksjon av fossilt brennstoff, og bestemt at Norge skal bli storprodusent av Thorium-basert energi.
Aldeles idealistisk og riktig gjort det, men det fører jo til en del akutte problemer hos våre bilglade naboland. Norge trosser likevel Europas advarsler om handelssanksjoner, konflikten eskalerer, og EU ser seg nødt til å sende russiske representanter over grensen for å «hjelpe Norge» og få drivstoffproduksjonen opp på rett nivå igjen.
Russerne inntar offentligheten som våre hjelpsomme venner. Og med unntak av noen patriotiske gardister og en kritisk journalist virker det ikke som om den russiske tilstedeværelsen sender det norske folks prinsipper ut i umiddelbar krise.
Serien følger konsekvensene av denne «silkeokkupasjonen» i ulike handlingstråder med ulik intensitet. Selv om vi følger både politikere, journalister, næringsdrivende, motstandsfolk og barn så klarer ikke Okkupert å skape et helhetlig driv. Det blir litt i rykk og napp.
Spennende tankegods
Okkupert stiller vettuge spørsmål om hvordan vi i Norge ville ha reagert hvis vi ble utsatt for en okkupasjon som var delvis skjult for folket og som ikke påvirket hverdagslivene og hverdagsfriheten vår.
Uten støtte fra naboland eller tidligere allierte. Ville vi ofret alt og tatt opp kampen på prinispielt grunnlag? Finnes det situasjoner der det er greit at praktisk etikk trumfer prinsipielle rettigheter? Og hva slags håp har en ved å kjempe mot alle sine naboland når ingen internasjonal hjelp er i sikte?
Slike problemstillingene blir dessverre gjort litt kjedeligere ved at russerne er de eneste representantene for Europas desperate handling som vies nevneverdig skjermtid.
Fra den russiske ambassadens bygningsmassive tristhet til okkupantenes ordknappe maktarroganse. Russerne blir malt temmelig likt det gamle Sovjet-skrekkbildet man finner i amerikansk underholdning fra 80-tallet – bare med litt bedre privatøkonomi denne gangen. Det gir jo et tydelig fiendebilde, men her savner jeg at de øvrige europeiske landende trer fram for å gi troverdighet og dynamikk til okkupasjonsmakten. Mye av premisset bygger jo på at EU også er en sterk part her.
Den norske motstanden blir også litt ensidig i starten. Det er i stor grad tuftet på motstanden det norske folk ytet under 2. verdenskrig, både i handlinger og i symbolikk. Det er naturlig at den referansen ligger tungt over denne serien. Men ved å sende mye av konflikten innom gammel russerfrykt og nazimotstand, glir fort tankeeksperimentet inn i en tradisjonell og ganske statisk form.
Da er det bedre stilt med noen av enkeltpersonene. En av våre hovedpersoner er statsministerens livvakt Hans Martin Djupvik (flott spilt av Eldar Skar). Det er en figur som tidvis irriterer i sin «rett fram»-het. Men Skar balanserer handlekraft og usikkerhet på en finstemt måte og viser godt fram hvor menneskelig det er å bli opphengt i hendelser framfor prinsipper.
Også Ane Dahl Torp gir nyanser til okkupasjonsbildet med sin restauranteier Bente, som på usympatisk vis ergrer seg over alt som truer den gode butikken som følger med velstående russere. En typisk krigsprofitør-rolle, som blir mer spennende all den tid Norge ikke offisielt har erklært seg for okkupert.
Litt for kunstig til tider
Dialogen kan bli litt flau til tider. Statsminister Jesper Berg er blant de som tidvis må avlevere noen replikker som skjærer i øret. Og så er det noe slitt (også som parodisk grep) at alle som uttaler seg kritisk til «den generelle russiske karakter» har oppvekstkommune nord for Namsos.
Nå må du vokse opp og bli journalist.Jesper Berg
Det er også et par irriterende troverdighetsglipper i manuskriptet. Djupviks kjæreste Hilde (Selome Emnetu) har fått tildelt et par av dem.
Når din kjære har vært innblandet i ett attentatforsøk på 17. mai, et attentat som vi vet at Hilde har hørt om, så er det merkelig å starte kveldens puteprat med å fortelle om egen litt for drøye pølsespising for deretter å spørre: «Hvordan var dagen din da?». Det finnes flere lignende episoder.
Okkupert har hatt et budsjett på 90 millioner kroner, og er regissert av et knippe særdeles dyktige filmskapere. Erik Skjoldbjærg (Insomnia, Nokas) har hatt overordnet ansvar sammen med Karianne Lund. Og de har hatt episodehjelp av erfarne filmfolk som Erik Richter Strand (Sønner) og Pål Sletaune (Naboer, Babycall). Tilsammen har de fått til en serie som treffer veldig godt med estetikken.
Den legger seg kledelig opp til den dagslyse delen av «Nordic noir»-paletten. Med en nesten utbrent hverdagsgråhet i storbyens kontorbygg. Hvor store flater, og ikoniske landemerker ellers preger motivene. Denne gangen med et gigantisk regjeringsbygg i Bjørvika som en av de bærende figurene. Jeg er også svak for vignetten som kombinerer stemningsfulle og intense bilder med et aldeles velplassert lydspor signert Sivert Høyem og hans ferske låt «Black & Gold».
Et annet sted hvor estetikken kommuniserer godt, er innsiden av den russiske ambassaden. Her er rommene store og menneskene små, Og den gamle bygningens festningslignende dunkelhet, står i effektiv kontrast til den moderne og levende arkitekturen som ellers har vokst fram sammen med Norges ønske om mer miljøharmoni. Særlig representert ved det vakre Thorium-anlegget som ligger idyllisk plassert inne i en norsk fjordarm i norsk natur.
Den norske naturen får også plass. En åpen og ubesudlet arena, som det også anes at motstandsfolket har gjort til hjemmebane.
Okkupert er en gledelig ambisiøs serie som søker å underholde som politisk thriller og actiondrama. Den vil stille noen viktige spørsmål, samtidig som den spiller skamløst på enkle og tydelige fryktscenarioer. Den lykkes et godt stykke på vei etter sine fem første episoder, men for at dette skal kunne bli en tenkt historietime som fester seg, og ikke bare «den serien som handlet om da Russland okkuperte Norge» så bør intensiteten opp og konfliktene tydeligere frem. Og så må stereotypiene få noen flere nye venner å leke med – på begge sider.
Okkupert har premiere på TV2 søndag 4. oktober.
