Denne anmeldelsen er basert på 3D-utgaven av Pan.

Bakhistorien til den evigunge Peter Pan starter som et lekent fyrverkeri av eventyrlyst og visuell moro.

Regissør Joe Wright byr på en herlig ondskapsfull barnehjemsbestyrer, fantasifull oppfinnsomhet i detaljene og noen gledelig overraskende musikalinnslag. Han viser en fortellerglede som nok vil smitte over på mange både små og voksne barn i kinosalen.

Og unge Levi Miller, som spiller Peter, viser virkelig at han har kameratekke.

Dessverre går mye av lufta ut av historien etter vi har fått sett oss litt rundt på den magiske øya Neverland. Spenningskurven flater ut, og filmens siste del blir et standard skurkeoppgjør uten nerve eller nevneverdig dramatikk.

LES OGSÅ: Hele tre filmer om den grønnkledde barnehelten på vei

Kaptein Blackbeard (Hugh Jackman) har hørt profetier om en ung flyvende utfordrer, og vil ikke ta sjansen på at Peter skal få leve. (Foto: SF Norge)
Kaptein Blackbeard (Hugh Jackman) har hørt profetier om en ung flyvende utfordrer, og vil ikke ta sjansen på at Peter skal få vokse opp. (Foto: SF Norge)
Slik ble han gutten som ikke ville vokse opp

Pan starter Peter Pans historie på et barnehjem i England under 2. verdenskrig. Peter er en gutt av det modige slaget, i konstant kamp mot barnehjembestyrerens tyranniske lederstil.

Men guttens modige motstand blir nytteløs da piratene til den onde Kaptein Blackbeard (Hugh Jackman) kommer deisende ned fra takbjelkene en natt, og raider barnehjemmet for unge gutter. Barna blir bortført til fantasiøya Neverland, hvor de tvinges til å grave etter stjernestøv i gruvene.

Etter et lite opprør blir flere, inkludert den onde sjørøverkapteinen, overbevist om at Peter kan være gutten som profetien snakker om. Piratene frykter at foreldreløse Peter er den flyvende prinsen av Neverland.

Du trenger en temmelig magisk skute for å reise fra regntunge Englanover til den solfyllte eventyrøyen Neverland. (Foto: SF Norge)
Du trenger en temmelig magisk skute for å reise fra regntunge England over til den solfylte eventyrøyen Neverland. (Foto: SF Norge)
Smittende humør

Filmens første del er en temposterk fortelling som levende skildrer livet på barnehjemmet og en fantasifull båtferd over til den magiske øya. Kjappe replikker og god energi fra skuespillerne gjør at det svinger bra i etableringen av fantasiriket.

Også 3D brillene får noen godbiter å jobbe med. Spesielt når de flyvende skipene er ute i kamp krydres kinosalen kledelig med tau og treverk.

I gruvene blir Peter raskt kjent med sin eldre medfange Hook (Garrett Hedlund), jepp det er den kommende Kaptein Hook ja, og de finner raskt tonen som to viljesterke rebeller med lite lyst på å slave i fjellet.

Dialogen og spenningen mellom de to kommende motstanderne fungerer godt innledningsvis, og det hintes passende om den veien deres vennskap kommer til å ta.

Dessverre forsvinner nerven mellom de to etter hvert som kampen mot Blackbeard tiltar. Her skulle jeg gjerne vært mer presis på hva som mangler, men det vil avsløre for mye av handlingen.

Hugh Jackman tar aldri ordentlig av som hensynsløs sjørøverkaptein. Han etableres godt. Som en selvforherligende egoist som utnytter Neverlands stjernestøv for å holde seg evig ung. Men etter at figuren er presentert, så blir han bare en del av kulissene. En forutsigbar brikke med opplagte replikker og temmelig forutbestem handlingsmønster.

Cara Delevingne dukker opp som havfrue i Pan. (Foto: SF Norge)
Cara Delevingne fanger oppmerksomheten til både Peter Pan og den blivende Kaptein Hook da hun dukker opp som havfrue i “Pan”. (Foto: SF Norge)
Avslutning på cruise control

Det store problemet til Pan, er at filmen ikke holder på dynamikken helt inn. Den kobler inn en ganske kjedelig cruise control på den siste etappen.

Dette er en historie vi vet hvordan kommer til å ende, da er det ekstra viktig å fortelle den på fengende vis.

Filmen er veldig fokusert på å være Peter Pans tilblivelseshistorie, men midtveis ut i filmen er historiene til Hook og Tiger Lily (Rooney Mara) vel så spennende. Disse figurenes utvikling vies dessverre urimelig liten oppmerksomhet, og da forsvinner mye av dramatikken.

I stedet vier Pan avslutningen til en visuelt heseblesende, men handlingsmessig tam actionsekvens. Det gjør at både filmens energi og drivende sjarm svinner hen på tampen.

Pan er ingen musikal, men filmen tar seg likevel tid til et par sangnummer. Jeg ble både glad og imponert av en taktfast og massiv versjon av Nirvanas «Smells Like Teen Spirit». Framført av et rungende gigantisk barnekor som står ved inngangen til det sandrustne gruveanlegget og messer «Entertain us». Kledelig pompøst, og en original vri på en låt som fungerer overraskende bra i overgangen fra grønsjpop til malplassert kampsang.

Med flotte kostymer, og en sprudlende lek med farger er det mye å glede seg over i Pan. Men Joe Wright klarer aldri å skape hverken den spenningen eller hjertevarmen som trengs for å yte Peter Pan full rettferdighet.

Hva er din favorittfilm om Peter Pan? Og hva synes du om Pan? Bli med å diskuter nedenfor.

Om FILMEN

Pan
  • Pan
  • Slippdato: 07.10.2015
  • Regi: Joe Wright
  • Utgiver: SF Norge
  • Sjanger: Barn, Eventyr, Musikal

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.