Livet etter en tragisk ulykke skildres langsomt og varsomt i Wim Wenders-filmen Every Thing Will Be Fine, etter et manus skrevet av Bjørn Olaf Johannessen (Kampen for tilværelsen, Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant).
James Franco spiller en avdempet og nesten søvndyssende hovedrolle, men har noen fine scener sammen med blant andre Rachel McAdams og Charlotte Gainsbourg.
Filmen er i perioder i ferd med å stoppe opp på grunn av lavt tempo og forsiktig fremdrift. Vakkert foto og nydelig filmmusikk av Alexandre Desplat holder Every Thing Will Be Fine i live.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Forårsaker et barns død
Forfatteren Tomas Eldan (James Franco) forårsaker uforskyldt et barns død. Dette skaper problemer både karrieremessig og personlig, ikke minst i forholdet til Sara (Rachel McAdams).
Noen år senere kommer han i kontakt med det avdøde barnets mor, Kate (Charlotte Gainsbourg). De forsøker å finne en mening med det hele for å komme seg videre.
Enda noen år senere kontaktes han av Kates andre sønn, Christopher (Robert Naylor), som har fattet en uvanlig stor interesse for Tomas.
Det er en film om forsoning, der vi spares for store emosjonelle utbrudd. Wim Wenders lar handlingen flyte avgårde i et svært bedagelig tempo, med lange tagninger, dialog med mange pauser og et dvelende filmspråk.
Filmen er smakfullt skutt i 3D, uten at det fremstår umiddelbart klart for meg hvorfor Wenders mener historien sees best med 3D-briller.
Men vakkert er det når gardiner blafrer i vinden, eller når Tomas går langs stolpene på en brygge, flott fotografert av Benoît Debie (Irreversible, Spring Breakers).
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Løftes av musikken
Bjørn Olaf Johannessens manus inneholder kloke observasjoner av disse menneskenes reaksjonsmønstre etter en brå hendelse som får alt til å stoppe opp.
Både Franco, McAdams og Gainsbourg spiller med behersket ro, kanskje av og til litt for rolig.
Det aller beste med Every Thing Will Be Fine, er den emosjonelle filmmusikken av Alexandre Desplat (Kongens tale, Godzilla, The Imitation Game). Riktignok er Wim Wenders en kjent regissør som nyter stor respekt, men det virker likevel som et scoop å få selveste Desplat til å tonelegge en «liten» film som denne.
Musikken løfter kvalitetsinntrykket flere hakk, slik at dette, til tross for det lave tempoet, blir en interessant og stemningsfull film om å finne veien videre.
