Dokumentarfilmen Søsken til evig tid ble en overraskende kinosuksess i 2013.
Frode Fimland smir mens jernet er forholdsvis varmt og gjør det samme som Knut Erik Jensen gjorde med oppfølgeren til dokumentarsuksessen Heftig og begeistret for 13 år siden, nemlig å ta med sine hovedpersoner for å besøke etterkommerne av norske utvandrere «over there».
Søsken til evig tid: Amerikareisa er en hyggelig skildring av det kontrastfylte møtet mellom små nordmenn og store amerikanere, men ofte tenker jeg at dette kanskje passer bedre på TV enn på kino.
Dette fortoner seg i alle fall som en avansert feriefilm med en litt Norge Rundt-preget tilnærming.
Anmeldelse: «Optimistene» – Livsglade mennesker i livets høst
Alt er større i Amerika
Mens den første filmen, som jeg dessverre ikke har sett, omhandlet søskenparet Magnar og Oddny Kleivas spartanske liv i Naustdal i Sogn og Fjordane, er den andre en konstatering av at alt virkelig ER større i Amerika.
Både gårdene, traktorene, motorsyklene, bilene, måltidene, folkene og trærne. Å se Magnar og Oddny på toppen av en skyskraper i New York, eller på en forvokst motorsykkel, eller i en gigantisk skurtresker på en endeløs åker, gir effektive kontraster.
Begge noen-og-70-åringene er sterkt krokryggete etter hardtarbeidende liv på gården, og stikker seg ut blant høye og brede slektninger i Minnesota.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Varm og nær reiseskildring
Søsken til evig tid: Amerikareisa gjør meg usikker på om turen til USA er initiert av dem selv, eller om det er filmskaperne har overtalt dem til å dra. Likeså om begivenhetene underveis er lagt til rette for dem eller for kameraet. Svaret er kanskje «begge deler», men det spiller mindre rolle.
De er riktignok ikke de store kommunikatorene, men det er morsomt å se søskenparet lyse opp i møte med varme mennesker som varter dem opp etter alle kunstens regler. Og nesten rørende å se Magnar ringe hjem til Norge fordi han er bekymret for hvordan det går med kyrne på beitemarka.
Det største ankepunktet jeg egentlig har mot denne dokumentarfilmen, er mer eller mindre det samme som jeg hadde mot Heftig og begeistret: På sangens vinger i 2002. Den lar være å utforske hvorfor amerikanere i Minnesota tviholder på sine norske aner, og hvilke smått bisarre utslag det av og til kan gi.
Men det gjør den opp for med en varm og nær reiseskildring med to sympatiske representanter for det gamle Norge i fokus.
Anmeldelse: «Opprørske oldemødre» – Sjarmerende dokumentar om vår økonomiske fremtid
