Unge Pili Groyne storspiller som Jesus lillesøster Ea i denne tidvis vakre og riktig så sjarmerende belgiske komedien. Hun unngår anstrengt veslevoksenhet, og er en naturlig og god guide i det vi loses gjennom et knippe lett melankolske, men livsglade skjebner.
Her må du legge litt godvilje til for å kjøpe premisset, men regissør Jaco Van Dormael har et godt øye for det herlig absurde, noe som gir oss flere treffende situasjoner og noen smått magiske øyeblikk i Det helt nye testamentet.
Men dette er en ujevn produksjon, som tidvis sliter med sin egen trang til å være snedig hele tiden, og som ikke klarer å få spesielt god dreis på Gud (Benoît Poelvoorde) som figur.
ANMELDELSE: Søstre — Japansk feelgood-film med avslappende effekt
Dyrker småhistorienes egenart
I Det helt nye testamente bor Gud i Brussel. Han er en ufyselig fyr som rusler rundt i slåbroken og gjør livet surt for både kone og datter. Hver dag låser han seg inne på kontoret hvor en datamaskin lar han plage menneskeheten med smålige pek og store tragedier.
Misfornøyd med sin far, tar datteren Ea inspirasjon fra sin bror JC (Jesus). Hun rømmer hjemmefra for å møte menneskeheten og skrive sitt eget testamente. Og for å virkelig forpurre planene for sin fader, sender hun ut sms til alle jordens mennesker hvor de kan lese når de skal dø.
I en verden hvor folk utforsker den nye dødskunnskapen, og med en rasende Gud i hælene, går Ea i gang med jakten på sine helt egne disipler. Det blir en rekke vakre og stemningsfulle øyeblikk hvor regissør Jaco Van Dormael spiller ut egenheten i hver scene og hver situasjon.
Den absurde og vakre historien om Martine (Catherine Deneuve) som finner harmonien med en gorilla hun frikjøper fra et sirkus er nydelig på sitt vis. Det samme er den mer poetiske fortellingen om unge Aurélie (Laura Verlinden) som er elsket av alle, men selv ikke kommer over et tap fra barndommen.
Gud er ikke god
Det er Gud som er hovedproblemet i denne humoristiske og filosofisk finurlige vrien på forholdet mellom mennesker og skaper.
Han er ikke spesielt morsom eller interessant. Guds rolle som en sluskete og selvsentrert far blir en kjedelig versjon av en slitt stereotypi. Denne gretne gamle gubben er hverken så morsom som filmen vil han skal være, eller spesielt utfordrende som tankegods spilt opp mot menneskeheten han har skapt i sitt bilde. Og det som eventuelt skulle ligge av religionskritikk i valget av å spille ut bibelens Gud som et typisk mannsjåvinistisk og maktmisbrukende familieoverhode renner ut i sanden etterhvert som figuren blir mer og mer uvesentlig.
Filmen krydres også med alle de små «reglene» Gud har konstruert for å plage oss. En god tanke, men når det ikke er mer kreativt enn at brødskiven alltid lander med syltetøyet ned, er det ikke humor som alle vil klare å trekke på smilebåndet av.
Ea fungerer derimot veldig godt. Hennes reise blant disiplene er både smart, morsom og stort sett nydelig filmet.
Tristheten og ensomheten er en felles klangbunn i menneskene hun møter. Men vissheten om dødstidspunktet gir de en frihet til å bryte ut, og gjennom lett veiledning fra Guds datter finner de sin indre melodi og mot til å finne seg selv og gjøre det som virkelig gir lykke.
Det gjør at filmen serverer et ganske så raust budskap om at livet ikke alltid er enkelt, men at det leves best med nestekjærlighet og ved å være tro mot seg selv. Og selv om en sjeldent kan forvente hjelp fra oven, så hender det at tilfeldighetene vokser seg sammen til et lite mirakel.
