Point Break anno 2015 er tidvis spektakulær å se på, men blir en rotete actionfilm uten spenning som kun har ekstremsportstunts å lene seg på.
Originalfilmen «Point Break» fra 1991 er for mange en actionfavoritt.
Det var en film som kombinerte surfing og alternativ livsstil med en intens og kul ranshistorie. Denne nye gjenskapelsen kombinerer også ekstremsport og FBI-etterforskning, men filmen er blottet for interessante konflikter og fengende karakterer.
Her er det ingen god historie, det er langt mellom de godkjente skuespillerprestasjonene og replikkvekslingene er parodisk svake — uten å bli parodisk morsomme.
ANMELDELSE: Star Wars: The Force Awakens – Dette er Star Wars-filmen jeg har drømt om
«Undercover» blant sine egne
Den tidligere idrettsstjerna Johnny Utah forlater rampelyset etter en tragisk motorcrossulykke, og sikter seg inn på en karriere i FBI.
Han oppdager at en rekke spektakulære ran ser ut til å være utført av særdeles vågale ekstremsportutøvere, og får overbevist sjefen om å gå «undercover» i miljøet. Blant atletene er hans gamle heltebragder god valuta, og Utah kommer raskt i kontakt med de rette folka.
En av de store styrkene til originalfilmen er at vi får forståelse for surfeskurkene, vi skjønner hvor de kommer fra og heier litt på begge lag. I denne versjonen er det ikke lett å utvikle tette bånd til ransgjengen. Motivasjonen deres er en samling av åtte styrkeprøver, men disse rotes sammen til en dramaturgisk hengemyr filmen aldri kommer seg ut av.
Filosofien til ranerne blir en slags halvkvedet blanding av Robin Hoodsk godhjertethet og økovennlig «pakt med naturen»-tankegods hvor en skal gi tilbake det en tar fra jorda.
Men filmskaperne ser ikke ut til å ha noen intensjoner om å ta noen av disse temaene på alvor. Her bare vindushoppes det i ulike tradisjoner og kulturer for å smøre sammen noe som folk skal slippe å gruble på, men som skal smykke filmen med en smak av ekthet.
Verst er det når en går fra en vikinginspirert begravelse med bålbrenning til fullskala afterskiparty på ca. tretti sekunder.
LES OGSÅ: «Point Break» er Birger Vestmos favorittfilm med Patrick Swayze
Fri for kjemi
Hverken Luke Bracey som Utah eller Edgar Ramirez som Bodhi klarer å gjøre stort annet enn å posere i rollene sine. Samspillet mellom de to er statisk, og det blir aldri noen nerve eller konflikt mellom deres vennskap og det at de også er politi og røver.
Der kjemien mellom Keanu Reeves og Patrick Swayze var gnistrende god under Kathryn Bigelows regi i 1991, er samspillet mellom Utah og Bodhi helt blottet for troverdig forbrødring under Ericson Cores instruksjoner.
Tobias Santelmann får ikke all verdens skjermtid, men rekker å levere en av filmens bedre replikker, og gjør en helt grei figur som den reale Chowder.
Ekstremsportsekvensene er godt egnet til å gi folk noen magekriblende opplevelser. Det er her filmen er på sitt beste. Men selv om stuntene er fengende filmet og nydelige å se på, så mangler disse sekvensene dramatisk forankring i historien. De oppleves mer som ca. åtte forskjellige reklamefilmer for ulike halsbrekkende aktiviteter, enn relevante deler av en actionfilm.
Point Break har sine kule øyeblikk, og det er mulig å le med på noen av stereotypiene, men dette er en tam og sjarmløs versjon av en gammel favoritt.
Denne anmeldelsen er basert på 3D-utgaven av filmen.
