Det slår meg i sesongpremieren på andre sesong av Better Call Saul, hvor vidunderlig god serien er til å finne fram det gråeste i hverdagen og vise oss hvorfor vi flykter fra det.
Om det er den trauste matpakken, det litt for trange kontoret, den litt for store selvoppofrelsen – serieskaperne Vince Gilligan og Peter Gould har skapt et univers hvor det er lett å forstå de som bøyer reglene for å bryte ut og strekke seg etter solskinnet.
Med en fargerik koloritt, et fargerikt rollegalleri, treffende dialog, og gnistrende godt skuespill, fortsetter Breaking Bads spin-off serie der den slapp.
Fremdeles males antihelten vår i et sympatisk lys, men denne gangen virker det som det er gjennomtenkte valg, og ikke uheldige omstendigheter, som skyver Jimmy McGill/Saul Goodman ut på en mer lyssky karrieresti.
*Spoileradvarsel! Herfra og ut vil det komme elementer fra både sesong 1 og Breaking Bad.*
ANMELDELSE: Better Call Saul S01 – Munnrapp, velbygd og vellykket spin-off fra Breaking Bad
I fotsporene til Walter White
«Jeg gjorde det for meg. Jeg likte det. Jeg var flink til det.»
Slik oppsummerte Walter White (Bryan Cranston) sitt kriminelle karrierevalg, fra kjemilærer til meth-kokk, i siste episode av Breaking Bad.
Og det er dette tankegodset som er i ferd med å feste seg hos Jimmy (Bob Odenkirk) i starten av sesong 2.
Mestringsfølelsen er viktig for mennesket, og på et plan handler begge seriene om folk som er gode til ting som dessverre gir best selvtillit og selvfølelse på feil side av loven.
Jimmy har advokatverden for sine føtter i starten av sesong 2, men han føler seg ikke helt hjemme blant sjefer og rutiner. Han vil virkelig ikke tilbake til en grå hverdag. Og motivert av svik og en trang til å realisere egne talenter, blir blikkene mot gamle vaner mer og mer lengselsfulle.
ANMELDELSE: Breaking Bad S05 – Blant de beste TV-seriene i verden
(Foto: Ursula Coyote, Sony Pictures Television, Netflix)
Bob Odenkirk er Jimmy McGill
Det er en salig blanding av sjarm, taletalent, usikkerhet og sluhet som bor i Jimmy/Saul, og Bob Odenkirk har full kontroll på hele spekteret. Han er denne rollen og trenger ikke ty til mer enn en velplassert vridning i leppemuskulaturen for å få fram et troverdig skifte i Jimmys lynne.
Samspillet med Rhea Seehorn i rollen som Kim Wexler når nye høyder i starten av sesong 2. Hun er håpet vi vet at vil slokne. Og det er som alltid vondt og vakkert og se lykke som ikke vil vare.
Det er Thomas Schnauz som har både skrevet og regissert denne sesongåpneren. Schnauz var også mannen bak den nydelige «Say My Name»-episoden fra Breaking Bads siste sesong. Det er en av mine absolutte favorittepisoder. Mye på grunn av to særdeles minneverdige scener – en fra ørkenen og en fra elveleiet.
Og Schnauz fortsetter å lage fengende og nydelig TV fra Albuquerques solfylte underverden. Han byr på flere scener som er nydelig fanget og veldig beskrivende i sin enkelhet.
Slutten på åpningssekvensen er av det humoristiske og triste slaget – hvor hverdagsfortvilelsen males med tynnslitt pensel. I andre enden av skalaen komponerer han en svindeldans av ypperste sort når Jimmy bestemmer seg for å børste støv av gamle kunstner på lokal Tequila-bar.
