Jeg har aldri opplevd maken til et så anstrengt nostalgiforsøk som i Fuller House.
Dette er ikke en serie som ønsker å leve i 2016, dette er en selvforherligende gjenforeningsfest som har blitt dratt for langt.
Det eneste nye vi serveres er metahumor om at Olsen-tvillingene ikke ville være med på comebacket.
Ellers er vitsene så utdaterte og rollefigurene så karikerte at selv skuespillerne sliter med å holde maska.
Og mengden referanser til Full House i innledningen er faktisk så massiv, at handlingen i Fuller House overdøves fullstendig. Det tipper helt over når vi får split-screen av de to seriene sammen, så vi kan se hvor identiske scenene er.
ANMELDELSE: The X-Files – På sitt beste en fantasirik og morsom nostalgifest
https://www.youtube.com/watch?v=CXuGLswn2l0
Tre menn damer og en baby
Full House gikk på skjermen i USA mellom 1987 og 1995, og var godt ettermiddagsselskap for norsk ungdom utover på 90-tallet.
Familievennlig og søtt, men også litt relevant og frisk, da serien tok inn over seg et dødsfall på mor, og hvordan tre menn skulle klare å oppdra tre døtre.
Så 29 år senere har historien gjentatt seg. Eldstedatter D.J (Candace Cameron Bure) har akkurat mistet sin mann, og har tre små barn hun må oppdra alene. Men akkurat som sin far, får hun hjelp av familie og venner da søster Stephenie (Jodie Sweetin) og nabo Kimmy Gibbler (Andrea Barber) flytter inn.
Topp 5: «Spin off»-seriene som aldri burde sett dagens lys
Jeg synes serieskaper Jeff Franklin er direkte kjip mot rollefiguren D.J Tanner, som først må miste sin mor, og så sin mann. Men Franklin er tydeligvis fast bestemt på å følge sin 29 år gamle mal til punkt og prikke, så da gjør han ikke mer enn nødvendig på manusfronten.
Serien vil nok vil gi gjensynsglede og litt latter til Full House-fansen, men dette er en blek kopi. Manuset er et tynt oppkok på gammel spiker, og gamle barnestjerner blir ikke nødvendigvis gode skuespillere. Bure, Sweetin og Barber har sine øyeblikk, men de tre nye hovedrollene holder ikke nivået, og har ikke registeret, til Bob Saget, John Stamos og Dave Coulier.
Det betyr at serien blir fattig på gode figurer. Originalseriens foreldre drar etter første episode, og den nye gjengen barneskuespillere imponerer ikke etter tre episoder.
En mislykket gjenoppliving
Serien prøver også å skape litt wow-faktor med noen gjestestjerner.
Det grøsset nedover ryggen min da soulartist Macy Grey, som har en omfattende og tafatt gjesteopptreden i episode 3, ropte til publikum at hun har et album til salgs.
Men en så brautende produktplassering er kanskje ganske beskrivende for en serie som verbalforklarer alt som skjer i handlingen, og hvor John Stamos har fått replikken: «Damn we all still look good».
Fuller House gjenoppliver formatet til 80- og 90-tallets kjernesunne familieserier, med ledende publikumslatter og korte punchlinefyllte dialoger.
Det er et forslitt serieformat, og når serieskaper Jeff Franklin ikke har særlig mer enn selvplagiat og utdatert humor å komme med, så blir Fuller House en usjarmerende kloning av en utdatert suksessformel.
Hollywood har lært oss at det sjeldent er lurt å tukle med DNA-et til utdødde raser, denne seriedinosauren burde aldri vært vekket til live.
Hele første sesongen av Fuller House har premiere på Netflix den 26. februar.
