Når Judd Apatow lager film, da følger vi med. Regissøren og manusforfatteren står bak blant annet The 40 Year Old Virgin, Knocked Up og Trainwreck, og navnet hans har dermed blitt synonymt med morsomme romantiske komedier.
Da det ble klart at han skulle lage en romantisk komedie i serieformat for Netflix, fanget dette derfor undertegnedes interesse.
Serien, som rett og slett heter Love, er en morsom og sær fortelling om den kjipe delen av kjærligheten. Her er det interessante rollefigurer du ønsker å bli bedre kjent med, men serien strekker ut en handling som lett kunne passet i en film på under to timer.
Den klønete jakten på kjærligheten
Love tar oss med til L.A., der den sosialt keitete nerden Gus, spilt av Paul Rust, har en drøm om å bli manusforfatter. Han jobber imidlertid som undervisningsveileder for den tolv år gamle, bortskjemte stjerna i en middelmådig TV-serie om hekser.
Når Gus sin kjæreste innrømmer at hun har vært utro faller livet hans i grus, men et liv snudd på hodet byr også på nye muligheter.
Samtidig som Gus dumper dama, tar også det destruktive forholdet til Mickey, spilt av Gillian Jacobs, slutt. Hun er den kule, frekke jenta som tilsynelatende ikke bryr seg om noe, men som har store problemer på innsiden.
De to møtes selvfølgelig og et vennskap vokser frem – men Gus vil selvsagt være mer enn bare venner. Dermed begynner en klønete, klein og til tider ubehagelig jakt på kjærligheten.
Kleint og morsomt
I likhet med HBOs Togetherness så handler Love om kjærligheten når den er vanskelig, men Apatows serie er hakket mer komisk enn førstnevnte.
Det er mange gode scener i serien som gjorde meg glad i rollefigurene. Som for eksempel når Gus kaster alle filmene i flyttekassen ut av bilen i fart, fordi Hollywood har gitt ham uoppnåelige forventninger til kjærligheten, eller når Mickey sender Gus på date med romkameraten sin og det går rett vest.
Begge sender meldinger til Mickey om hvor fælt det er, hun sender de videre til dem. Kjempekleint og kjempemorsomt.
Jacobs skinner mest
Skuespillet er jevnt over godt i serien, både når det gjelder hovedroller og biroller. Paul Rust kler rollen som nevrotikeren som overanalyserer alle han møter, og den australske komikeren Claudia O’Doherty er supersjarmerende i rollen som Mickeys romkamerat Bertie, det varme hjertet i serien.
Det er likevel Gillian Jacobs som skinner mest i Love, hun er strålende i rollen som Mickey, som har klare bipolare tendenser. Jacobs har rekkevidden som må til for å være troverdig både i manisk gledesrus og i de dype dalene.
Lite handling
Love er søt og flau, men til tider også vanvittig irriterende. I kjent Apatow-stil dras rollefigurenes feil og mangler til det ekstreme, og selv om det er morsomt blir det av og til for mye.
Som for eksempel når Gus klikker på manusforfatterne i hekseserien og lager en kjempescene fordi de ikke respekterer ideene hans for en ny episode. Når han er så sosialt keitete at det slutter å være morsomt blir han bare irriterende, og jeg sitter og krymper meg i sofaen av ubehag.
Det er heller ikke fryktelig mye handling å skryte av i serien. Historien, som lett kunne ha passet inn i en kinofilm er altså strekt ut over ti episoder, og det er derfor lite i hver episode som faktisk driver handlingen fremover.
Heldigvis er Mickey, Gus og vennene deres artige og interessante nok til at jeg vil følge dem og bli bedre kjent med dem. Selv om de er irriterende er de også sjarmerende på sine måter.
Judd Apatow gjør det han er best på også her, nemlig å balansere humor med menneskelig sårbarhet. Til tross for seriens mangler klarer Apatow på denne måten likevel å gjøre Love til en serie du blir glad i.
