Den franske filmen Min elskede har smarte figurer med nærmest banale problemer.
Regissør Maïwenn står bak en rabalderfilm om turbulent kjærlighet, med godt skuespill av både Emmanuelle Bercot og Vincent Cassell i de bærende hovedrollene.
Den viser hvordan oppegående mennesker reduseres til barnslige fjols når lidenskapelig romantikk viker for hverdagsligheten. Dramatikken overdrives i enkelte scener, men filmen har nok substans til å være verdt et kinobesøk.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Lykkelig lidenskap
Tony (Emmanuelle Bercot) er på rekonvalesens etter en skiulykke. Der tenker hun tilbake på det turbulente forholdet til Georgio (Vincent Cassell).
Vi får tilbakeblikk på hvordan de kaster seg ut i lykkelig lidenskap, som etter hvert kulminerer i et barn. Men dette er et vendepunkt.
Litt etter litt ser Tony tegn på at Georgio kanskje ikke er den drømmemannen som hun trodde at han var. Forholdet pågår likevel lenge etter at det burde vært avsluttet.
LES: Anmeldelsen av How To Be Single
Tony virker å være en lettere destruktiv figur. Vi ser ikke skiulykken i begynnelsen av filmen, men det antydes at Tony kanskje har skadet seg med vilje, som en reaksjon på en slags livskrise.
Kryssklippinga med scener fra hennes rekonvalesens virker imidlertid å ha en liten funksjon i filmen. Det skjer for lite der til å tilføre historien noe verdt å vektlegge.
Det er tilbakeblikkene på forholdet til Georgio som er filmens kjerne, og som inneholder de mest interessante elementene.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Spiller godt
Noen av vendingene i historien er litt merkelige, og setter spørsmålstegn ved Tonys virkelighetsoppfatning og dømmekraft. Hun godtar nemlig flere ganske absurde krav og handlinger fra Georgios side.
Men Bercot spiller godt som såret kvinne, mens Cassell er overbevisende som umoden Don Juan. Hvordan denne tvilsomme mannen har selvdisiplinen til å være fremgangsrik restaurantsjef, er et lite mysterium.
Min elskede har ingen enkle svar på denne kjærlighetshistoriens problemstillinger. Figurene opplever ingen stor forløsning i siste akt, snarere en konstatering av det som er åpenbart for publikum.
Maïwenn virker å regissere med den samme energien og lidenskapen som gjennomsyrer figurene, og det resulterer i en god og velspilt film som støtter den kjente påstanden om at kjærlighet gjør blind.
