Bryan Cranston (Breaking Bad, Godzilla) er i sjarmerende storslag, og Trumbo er en fornøyelse for dem som er fascinert av amerikansk filmhistorie.
Med en frydefull veltalenhet gir Cranston liv til manusforfatteren Dalton Trumbo. Mannen som ble svartelistet av et kommunistengstelig Hollywood på 50-tallet, men likevel klarte å skrive seg til to Oscar-statuetter under falskt navn.
Filmen blir litt grå og biografisnill i sin siste del, men den gir et effektivt bilde av paranoiaen som regjerte i USA etter krigen. Og den evner å vise hvor fort både venner, nestekjærlighet og prinsipper kan forsvinne når frykten griper et samfunn.
ANMELDELSE: The Artist – Fargerikt retrogull i sort/hvitt
Tvunget ut i pseudonym-kulda
I 1947 begynte The House Un-American Activities Committee arbeidet med å kartlegge hvem som sympatiserte med kommunismens idealer i Hollywood.
Det er her vi møter Dalton Trumbo, sammen med ni andre manusforfattere og regissører, som blir de første til å bli kalt inn til høringer foran kongressen — de såkalte Hollywood Ten.
Her nekter de å utlevere sine egne og andres politiske ståsted, straffen blir noen måneder i fengsel og bråstopp i karrieren.
Hollywoods studiosjefer, godt hjulpet av spaltisten Hedda Hopper (Helen Mirren) og superstjernen John Wayne (David James Elliott), innfører en svarteliste i Hollywood, for alle med røde sympatier.
Men Trumbo og gjengen gir seg ikke uten kamp, og gjennom kreativ pseudonymbruk havner etter hvert ulovlige manuskripter både på kino og på den røde Oscar-løperen.
Et ufarlig oppgjør
Trumbo starter friskt og maler et kontrastfylt og fengende bilde av gjengen som ble rammet da «kommunist» ble et skjellsord i Hollywood. Hovedpersonen selv etableres raskt som en saklig kverulant med sterk vilje og et godt hjerte. Og han er omgitt av flere sterke rolleprestasjoner.
Helen Mirren er strålende vemmelig som den erkekonservative sladredronningen Hedda Hopper, og John Goodman er «our kind of asshole» som den sleipe filmprodusenten Frank King.
Men utover i filmen forlates det brede blikket på kampen mot svartelisten, og glir over til en mer tradisjonell biografi om Dalton Trumbo. Det hele i en litt traust og forutsigbar versjon.
Her er det antydninger til familieproblemer, pilleproblemer, alkoholproblemer, naboproblemer og ryggproblemer, men regissør Jay Roach er for snill og for kjedelig når han velger å ikke gi emosjonell kraft til noen av disse sidene ved Dalton Trumbo.
Filmen er generelt tilbakeholden med å problematisere, og blir derfor et ganske ufarlig oppgjør med Hollywoods elendige håndtering av kommunistfrykten i etterkrigstiden. Både historiske skikkelser og politiske meninger behandles ganske så pyntelig utover i filmen.
Og vi ender med å bli servert en ganske lun, og filmhistorisk fengende, «happy ending» på en av filmindustriens skampletter. Hvor en gammel journalist og de de gamle studiosystemer forlates i skurkerollen, og det nye Hollywood får ri inn i solnedgangen.
