Forventningene er enorme når HBO går sammen med Mick Jagger, Martin Scorsese og Terence Winter for å lage musikkhistorisk drama fra retroparadiset «New York på 70-tallet».
Heldigvis svinger det godt allerede fra den Scorsese-regisserte piloten.
Serien er litt trygg og traust i formen – sånn er det jo gjerne når selvsikre veteraner jobber med store budsjetter, og et par av sideplottene er litt ujevne i kvaliteten.
Men et sprudlende friskt rollegalleri, en lekker tidskoloritt og et handlingsnav plassert midt i bløtkaka av New Yorks herlige musikkhistorie gjør at Vinyl både fenger og fascinerer.
Dette er også en serie som får det til å klø i Wikipedia-fingrene. Her blandes musikkhistorie og fiksjon på elegant vis, og både nerder og noviser vil nok kjenne trangen til å fiske fram en skjerm for å lese seg opp på både bransjefolk, band og hendelser.
ANMELDELSE: Boardwalk Empire S04 – Givende tålmodighetsprøve
Bobby Cannavale-show
Bobby Cannavale storspiller som den karismatiske bransjemannen Richie Finestra. En replikksterk musikknerd fra Brooklyn som har brukt sitt gode øre og sine småkriminelle forbindelser til å slå seg opp og fram gjennom 60-tallets rock ‘n roll-pregede musikkindustri.
Men i 1973 er han leder for en døende platedinosaur. I noen kokaintunge runder slites han mellom å gjøre seg selv og vennene rike ved å selge ut og forlate bransjen, eller ta karusellen en gang til.
Finestra er en desperat mann full av selvdestruktiv energi. Og plassert i en by der punk og hip hop er i støpeskjeen, har Scorsese og Winter gitt han en rå lekegrind som serverer rike miljøer og ikoniske skikkelser på løpende bånd.
I tillegg til en svimlende god rolle av Cannavale, serveres vi også et helt nydelig karaktergalleri på plateselskapets øvrige kontorer.
Ray Rymano (Alle elsker Raymond) er småmorsom som den sleipe promoeksperten Zak Yankovich, og Juno Temple er kompleks og kul som den unge og lovende Jamie Vine, som får i oppdrag å holde styr på det energiske punkbandet Nasty Bits.
Det er i sideplottene at serien beveger seg ut av trygge rammer og leker med estetikk og stemninger. Noen av Vinyls vakreste og såreste scener, er fra historien til Ritchies kone Devon (Olivia Wilde). Tidligere en av Andy Warhols inspirasjonskilder, nå i en noe melankolsk tilværelse som småbarnsmor.
Med en smak av Mad Men
Vinyl er nok en serie om en middelaldrende hvit mann med problemer, og det er lett å finne paralleller til en serie som Mad Men.
Ritchie har både skjelettene i skapet og egoet til å matche Don Draper, og en kontortung og frilynt versjon av musikkbransjen på 70-tallet er på mange måter en naturlig tematisk forlengelse av reklamebransjens blomstring på 60-tallet.
Vinyl er ikke like opptatt av å bruke kulisser, kostymer og estetikk som et bærende fortellende element. Men fans av spreke periodedramaer som er gode på detaljer, vil finne stor glede i å følge livet oppe i American Century Records.
ANMELDELSE: Mad Men S07 – Velkledd, velspilt og veldig bra
En gave til musikknerdene
Det er likevel den musikkinteresserte som vil få aller mest utbytte av Vinyl. Det er en serie skreddersydd for musikkfans med sans og kjennskap til sent 60-tall og tidlig 70-tall.
Serien er knallgod på å tilpasse virkelige artister og hendelser til fiksjonsuniverset – både i 1973 og med kledelige tilbakeblikk til karakterenes bakgrunn. Frie variasjoner over Led Zeppelins glefsende manager og en heroisk fin Vincent Damon Furnier (Alice Cooper) er musikkhistorisk lekenhet det svinger av.
Slike scener inspirerer til å friske opp quizkunnskapene og sjekke ut hva som er myter og hva som kan være basert på virkelige hendelser.
Personlig blir jeg også manisk opptatt av å sjekke hvilke plateselskap alle bandene, fra Grand Funk Railroad til Thin Lizzy, egentlig var på i 1973.
Musikken er selvfølgelig fra øverste hylle i serien, og fungerer både som lydspor for figurene i fiksjonsuniverset, og andre ganger som et mer stilisert soundtrack som kun publikum kan høre.
Det kommer litt for mange låter litt for tett til tider. Og et par av låtvalgene er litt skuffende opplagte etter min mening. Men her er det også masse gull, og Vinyl henter mye god stemning og troverdighet fra et smart plukket soundtrack.
Mye god diskusjonsmat
Låtvalgene er nok et av temaene som vil bli diskutert av seriefansen. Og det er serie som serverer mye god diskusjonsmat for den engasjerte vennegjengen.
Martin Scorsese har igjen gyvet løs på New York og gitt byen en renskåren og skittenvakker koloritt.
Serien tar mål av seg å gi publikum et bilde av hvordan både punk, hip hop og disko fant fotfeste utover 70-tallet. Det er mulig fans av både New York Dolls, DJ Kool Herc og ABBA vil mene sitt om Vinyl-versjonen.
Og så viser serien oss en plateindustri med holdninger og en maktstruktur som står i grell kontrast til idealene som omkranser dagens musikkbransje.
Er du glad i gode og ambisiøse dramaserier og/eller 70-tallets musikkhistorie anbefales du å sjekke ut Vinyl.
Det blir riktig så morsomt til tider også. Det dukker opp noen reale Spinal Tap-øyeblikk. Stikkord: «Vikings with stratocasters».
