Ben Stiller vet at Zoolander er en halvveis glemt film. 2001 er lenge siden. Derfor starter han Zoolander 2 med en actionfylt re-introduksjon av dumme figurer i et absurd univers.
Din opplevelse av filmen avhenger av om denne typen humor matcher din. Den treffer lattermusklene mine av og til, mens andre ganger vekker vitsene likegyldige skuldertrekk.
Men både Ben Stiller og Owen Wilson er morsomme som avdankede moteikoner, og selv når filmen feiler, gjør den det i alle fall helhjertet.
LES: Anmeldelsen av den første Zoolander (2001)
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Øyner håp om comeback
De tidligere modellene Derek Zoolander (Ben Stiller) og Hansel (Owen Wilson) øyner håp om et comeback når motedronningen Alexanya Atoz (Kristen Wiig) inviterer dem til en motevisning i Roma.
Men Interpols moteagent Valentina (Penelope Cruz) hyrer dem for å hjelpe til i etterforskningen av drapet på flere av verdens popstjerner.
Dette fører dem inn i et komplott som involverer både Zoolanders sønn, Derek Jr. (Cyrus Arnold) og skurken Mugatu (Will Ferrell).
LES: Anmeldelsen av How To Be Single
Den første filmen tok etter manges mening (ikke min) datidens moteindustri og dyrkelsen av supermodeller på kornet. Satiren er ikke like skarp i Zoolander 2, kanskje fordi catwalken tar mindre plass i populærkulturen. Publikum finner forbildene sine andre steder.
Men Ben Stiller scorer noen gode poenger også på det, blant annet med større fokus på moteskaperne, gjennom noen morsomme cameo-roller.
I det hele tatt er overraskende opptredener et fremtredende aspekt ved Zoolander 2. Rekken av kjendiser er lang, og mange av dem parodierer sine egne image på fornøyelig vis. Hvem de er, skal jeg ikke avsløre, for å oppdage dem selv er halve moroa.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Vekslende resultat
Ben Stiller er både skuespiller og regissør av filmen, og jobber synlig hardt for å holde en jevn strøm av vitser og sprø innfall. Resultatet er vekslende, men selv når humoren faller pladask, får det meg ikke til å direkte mislike filmen.
Det er noen gullkorn i den som til en viss grad veier opp for de dårlige øyeblikkene.
Zoolander 2 vil sannsynligvis ikke gjøre et saftig innhogg i publikums lommebøker. Den er riktignok filmet med et visuelt uttrykk som passer kinolerretet, der mantraet må ha vært «too much is never enough».
Men kvalitetsmessig passer nok Zoolander 2 bedre som sofafilm enn kinofilm.
