Corn Island er en krevende film.
Nesten uten dialog, fortalt i et seigt tempo og med en smak av strev og alvor.
Men den er også usedvanlig vakker. Og de som investerer tid og oppmerksomhet i denne billedskjønne historien, blir belønnet med en spektakulær avslutning som kombinerer menneskelig drama og naturskildring i et gripende klimaks.
ANMELDELSE: Mustang – En sterk historie som berører og engasjerer
Utsatt for været og militæret
Et værutsatt sesongjordbruk danner rammen for filmens historie.
Om våren oppstår små fruktbare øyer i elva Inguri, som renner som en grense mellom Georgia og den autonome republikken Abkhasia.
Her kan det dyrkes mais i sommerhalvåret, før øya smuldrer bort i høstregnet. Langt fra sikker grunn å bygge et levebrød på, men en gammel mann (Ilyas Salman) og hans barnebarn (Mariam Buturishvili) slår likevel rot for sommeren. Vi følger deres iherdige arbeid. En hytte som settes opp planke for planke. En åker som vokser med hvert spadetak.
Det er en kamp mot vann og vær. I tillegg utgjør også militæret en usikkerhetsfaktor for de to. Dette er et konfliktfylt område. Patruljebåter fra begge grenselandene glir stadig forbi, og skudd kan ofte høres fra elvebreddene.
ANMELDELSE: Spotlight – Velgjort, engasjerende og dramatisk Oscar-vinner!
Mye av spenningsgrunnlaget ligger i spørsmålet om de lykkes med å høste avlingen eller ikke, men filmen spenner også effektivt opp flere linjer ut fra sin enkle historie.
Det mest iøynefallende er at vi mangler en generasjon. Fraværet av jentas foreldre antyder at vi befinner oss i en militær konflikt som sliter hardt på lokalbefolkningen. Og det framstår som livsviktig at den kunnskapen bestefar sitter med, om både jordsmonn, fiske og landbruk, overføres før den går tapt.
Et jordnært lite mesterverk
Det er bildene som virkelig fester seg i Corn Island. Fotograf Elemér Ragályi bygger nydelig komposisjoner som bruker vannets speilflater og jordas teksturer til å skape nære og stemningsfulle variasjoner over menneskets påvirkning på naturen.
Kombinasjonen av det nevedyktige landbruksarbeidet og den vakre fotograferingen har både dokumentariske og poetiske kvaliteter som gjør at jeg tidvis forsvinner ut av historien og blir sittende og beundre de sterke skildringene.
Her er filmen på sitt sterkeste. Den er ikke like sterk på å flette inn sitt storpolitiske bakteppe. Konfliktene trer aldri fram selv om mennene i patruljebåtene lager mye støy – støy som forstyrrer filmens øvrige tone. Noen av soldatene leverer mindre gode skuespillerprestasjoner, og i møte med soldatene gjør også fotografen noen litt for enkle valg.
Jeg lar meg likevel begeistre av Corn Island. Regissør George Ovashvili har laget en jordnær film som alle mennesker kan kjenne tilhørighet til. Dette er en film som lykkes utrolig godt med å bygge noe storartet, for så å rasere det på aller nydeligste vis.
