Historien om den britiske hopperen Eddie Edwards er som skapt for film. Så synd, da, at den ikke er bedre.
Eddie The Eagle er tilsynelatende beregnet på de som aldri har sett et eneste skihopp i hele sitt liv.
Humoren er enkel. Dramaturgien er forutsigbar. Og Taron Egertons unødvendige klovneri i hovedrollen forringer sympatien jeg burde føle for figuren.
Jeg har all mulig respekt for den virkelige Eddie Edwards sine hoppmeritter, men filmen om ham er i beste fall middels.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Må kvalifisere seg til OL
Michael «Eddie» Edwards (Taron Egerton) er briten som siden barndommen har drømt om å delta i olympiske leker. Han har pågangsmot og entusiasme, men mangler sportslige egenskaper.
Når han ikke får bli med på det britiske alpinlaget, bestemmer han seg for å bli hopper i stedet.
Han drar på treningstur til Tyskland, der han møter det glemte hopptalentet Bronson Peary (Hugh Jackman), som kan bli Eddies løsning for å kunne kvalifisere seg til OL i Calgary i 1988.
LES: Anmeldelsen av Batman v Superman: Dawn of Justice
Rent hoppteknisk er denne filmen et mareritt.
De hopper V-stil før teknikken ble oppfunnet (rettelse: den dukket faktisk opp rundt 1985, men ble ikke vanlig før rundt 1990), bruker snøløse ovarenn, upreparerte bakker, hoppsportens mest kjente trener er en amerikaner, og Eddie Edwards hopper etter Matti Nykänen med lavere startnummer.
Slikt spiller sikkert liten eller ingen rolle for de som ikke har et forhold til sporten, men kan virke forstyrrende for mange nordmenn.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Gjør ingen stor innsats
Filmen har imidlertid noen norske innslag. Storhopperen Rolf Åge Bergs skrekkfall i Kulm i 1986 vises som advarsel mot hvilke farer som venter Edwards i hoppbakken.
Litt morsomt er det at Rune Temte og Mads Sjøgård Pettersen har bad guy-roller som norsk trener og hopper, men de får lite spillerom, og forsvinner etter hvert uten videre seremoni.
Hovedfokuset her er forholdet mellom Edwards og Peary. Gudene skal vite hvorfor Hugh Jackman tok på seg denne rollen, og han gjør heller ingen stor innsats. Hans fortid som skihopper er ikke veldig troverdig, og når han gjør et hopp i skjorte, jeans og sneip i kjeften, er det klart at troverdighet heller ikke har vært en målsetning.
Scenen er veldig digital, i likhet med et par andre, som plages av billige effekter.
LES: Anmeldelsen av Mitt store fete greske bryllup 2
Historien i Eddie The Eagle er bygd opp på et fryktelig tradisjonelt vis. En person med alle odds mot seg må overkomme store problemer for å nå sitt mål. Her ligger det ingen overraskelser på lur.
Regissør Dexter Fletcher har fokusert på kos og hygge, men hjertelaget blir overfladisk og uinteressant. Humoren er heller ikke god nok til å heve filmen.
Jeg merker meg at en kommentator i bakgrunnen refererer til det jamaicanske bob-laget, som også gjorde seg bemerket i Calgary i 1988.
Dem ble det også laget en film om, nemlig Kalde rumper i 1993. Den er dessverre mye bedre enn Eddie The Eagle.
