Ouch! Det kunne ha vært alt jeg hadde å si om det mytiske kostymedramaeventyret Gods of Egypt, for filmen er en vond opplevelse. Ikke fordi den er dyp og hjerteskjærende på noen måte, men fordi den rett og slett er noe av det dårligste rælet jeg har sett på lenge.
Filmen er en CGI-orgie uten like, noe som sjeldent er bra, spesielt ikke når de visuelle effektene er så dårlige som her.
Et svakt manus, platte rollefigurer og en historie som aldri engasjerer, spilles ut av skuespillere fra blant annet Danmark, Skottland, Australia og Frankrike – filmen utspiller seg altså i Egypt.
Filmanmeldelse: «Exodus: Gods and Kings» – Veksler mellom å imponere og gremme.
Store guder og en listig tyv
Gods of Egypt tar oss med til en verden der jorda er flat og guder, som er høye som kjemper og som blør flytende gull, lever blant menneskene. Guden Osiris er herskeren av Egypt, men ønsker å avtre fra tronen og gjøre sin sønn Horus, spilt av Nicolaj Coster-Waldau, til Farao.
Alt er fryd og gammen helt til broren til Osiris, Set, tropper opp for å stanse kroningen. Han dreper Osiris, stjeler øynene til Horus og gjør menneskene til slaver.
Om Horus hadde vært en bedre Farao er uvisst. Han er nemlig en fordrukken damebedårer uten respekt for menneskene han hersker over, men heldigvis er det håp for selv en alkoholisert, narsissistisk gud som Horus.
Den unge fattigjenta Zaya har ikke mistet troen på at Horus kan redde menneskene fra Sets tyranniske velde, og hun overtaler kjæresten sin, den Aladdin-aktige skikkelsen Bek, til å hjelpe Horus. Bek er en listig tyv med et godt hjerte, og han legger ut for å stjele gudens øyne tilbake.
Glorete og overdådig
Hvis jeg skal beskrive
Bortsett fra at de egyptiske gudene er nesten dobbelt så store som oss dødelig mennesker, så har de også en kampform de kan omskape seg til. Horus blir for eksempel en skapning som ser ut som den er laget av metall, med gullvinger og haukehode (selvfølgelig).
Disse skapningene ser i utgangspunktet helt greie ut. Problemet oppstår når Horus bare forvandler seg halvveis, slik at han kun har på seg den dataanimerte gullrustningen. Det ser ut som en spillfigur med hodet til Nikolaj Coster-Waldau svevende oppå.
Lærte vi ikke med The Green Lantern at dataanimert drakt ikke var greit? Lærte vi ikke det?!
Latterlig casting
Men et troverdig fiksjonsunivers er åpenbart ikke noe filmskaperne har brydd seg nevneverdig om, noe som er tydelig i filmens casting.
At den ene egyptiske guden i hovedrollen spilles av Skandinavias Adonis, mens den andre er en ekstremt solariumsbrun skotte er så absurd at det blir lattervekkende.
Regissør Alex Proyas har allerede unnskyld valget av skuespillere, og beklaget fraværet av mangfold i castingen på det dypeste. Jeg kan forstå en filmskapers ønske om kjente navn på rollelista, men var det virkelig ingen andre skuespillere i Hollywood som kunne ha passet bedre? Proyas kunne ikke ha funnet noen som var mindre troverdige i rollene.
Terningkast 1: «Pixels» – Elendig nostalgisuppe som frarådes på det sterkeste.
Plump humor
Nå er det ikke først og fremst Gerard Butler, Nikolaj Coster-Waldau og Brenton Thwaites sin skyld at filmen er dårlig (bortsett fra at de kunne ha takket nei til rollene). Filmens manus er det lite de får gjort noe med. Rollefigurene er grunne og dialogen er svak.
Forfatterduoen Burk Sharpless og Matt Sazama, som står for manuset til Dracula Untold og The Last Witchhunter, har forsøkt å gjøre filmen morsom, men resultatet er plump humor uten brodd, som på ingen måte vekker latter i kinosalen.
Det eneste som er litt bra med Gods of Egypt er samspillet mellom Nikolaj Coster-Waldau og Brenton Thwaites. De to har noen replikkutvekslinger som blir bitte litt artige på grunn av god komisk timing.
Thwaites er også passe sjarmerende som rappkjefta tyv, men han klarer på ingen måte å redde filmen av den grunn. Gods of Egypt er og blir et makkverk av en film. Gudene vet hva filmskaperne tenkte!
