FromSoftwares Dark Souls-serie er kjent for å være nådeløs. Dark Souls er blitt synonymt med dritvanskelig, og spillene har en stor stjerne i boka til spillere som er på jakt etter virkelige utfordringer.
Med Dark Souls III avslutter spillskaper Hidetaka Miyazaki serien som begynte med Demon’s Souls i 2010 (2009 i Japan), og dette er absolutt et verdig punktum.
Dark Souls III er en spillopplevelse som maner frem banning, kontrollknuging og småtramping i gulvet – og til slutt en enorm mestringsfølelse.
Spillanmeldelser: «Dark Souls» | «Dark Souls II»
«YOU DIED»
I Dark Souls III går turen til Lothric, et rike der levende døde regjerer. Men verdenen er i ferd med å gå under, og for å stoppe apokalypsen må du bekjempe the Lords of Cinder.
Det er lettere sagt enn gjort, og du kommer til å bli en smule lei av å se ordene «YOU DIED» på skjermen.
I likhet med de tidligere spillene i serien så er imidlertid aldri Dark Souls III urettferdig. Hver gang du dør er det fordi du ikke smatt tidsnok unna, fordi du ikke var rask nok, eller kontret med feil angrep.
Ser fabelaktig ut
Dark Soul III gjør ikke veldig mye nytt, og du kjenner deg umiddelbart igjen i den visuelle stilen og gangen i spillet.
Det føles litt som de gamle favorittstøvlene som er skikkelig inngått, men som fortsatt er fine, bare at disse støvlene har fått et realt lag med skopuss i tillegg.
For Dark Souls III ser virkelig bra ut. Dette er det første Souls-spillet til Playstation 4 (Bloodborne tilhører ikke serien) og det synes. Grafikken har flott tekstur og lys og skyggeeffekt. Og figuranimasjonene flyter godt, også i raske kampsekvenser.
Spillanmeldelse: «Bloodborne» – Et av de beste spillene på Playstation 4.
Den nedslitte og ødelagte verdenen du befinner deg i er så fin at jeg flere ganger måtte stoppe opp bare for å nyte utsikten. Og spillverdenen er bygd opp på en måte slik at du flere ganger får utsikt over steder du har vært eller er på vei til.
Spillverdenen roper samtidig på at du skal utforske den. Her er det mange kriker og kroker, snarveier og hemmelige ganger som leder til skjulte skatter eller fiender som gir ekstra gode belønninger.
Du har som vanlig en rekke klasser å velge mellom ut ifra hvordan du ønsker å tilnærme deg fiendene i spillet på, og hundrevis av forskjellige våpen å velge mellom. Det er mye å sette seg inn i, men alle valgmulighetene gir deg også muligheten til å gjøre spillestilen mer personlig.
Døden er ikke like fatal
I løpet av spillserien har vi blitt godt kjent med leirbålene som den trygge havnen der du kan puste lettet ut, bli helbredet og lagre fremgangen din.
Det er tettere mellom leirbålene denne gangen, og døden blir dermed ikke et like stort steg tilbake som i de tidligere spillene.
Ved bålplassen fyller du også opp flaskene med helbredende estus, og nytt for Dark Souls III er at du i tillegg har «Ashen Estus Flask», som fyller på med fokuspoengene du trenger for å bruke magi.
Firelink Shrine er basen du stadig reiser tilbake til, blant annet for å oppgradere ferdigheter og forsterke våpen. Her kan du også fordele antallet estus og ashen estus du vil ha, slik at klasser som bruker mye magi kan ha flere, mens klasser som aldri benytter seg av fokuspoeng kan bytte til vanlige estusflasker isteden.
Har tatt det beste fra to verdener
I tillegg til hyppigere leirbål har spillskaperne også gått bort fra å straffe deg med dårligere og dårligere helse for hver gang du dør, slik det var i Dark Souls II. Dermed vil kanskje noen mene at Dark Souls III er enklere enn de andre spillene i serien, men jeg vil heller si at det er bedre balansert. For spillet er fortsatt skikkelig vanskelig.
Fiendene beveger seg raskere enn før, og du er i større grad avhengig av å smette unna og kontre i akkurat riktig øyeblikk for å overleve, men straffen er ikke like stor om du ikke får det til.
Den er dog fortsatt hard nok til at det er kjipt å se «YOU DIED» på skjermen. Ressurser du har samlet inn og brukt opp kommer ikke tilbake igjen, noe fiendene selvfølgelig likevel gjør hver gang du våkner opp ved leirbålet igjen.
Dette er en oppskrift jeg har rukket å bli vant med siden Demon Souls blåste meg av banen for seks år siden. Jeg blir derfor ikke like imponert over Dark Souls III som jeg har blitt av de foregående spillene.
Men Dark Souls III har tatt det beste fra to verdener, og føles som en sammensmelting av de to første spillene. Du kommer til å Hate Dark Souls III – og det er det jeg elsker ved det.
