El Club er et chilensk drama med sterk nerve og en underliggende krass kritikk av kirkelig tildekning av presters ugjerninger.
Den er dermed tematisk i omtrent samme landskap som Spotlight, men her fortelles det hvordan den chilenske kirken håndterer sine problemer i det skjulte fra innsiden.
Historien er fiksjon, men ligger sannsynligvis ikke langt unna sannheten. El Club imponerer med godt skuespill, en provoserende historie og et formspråk som ingen kan stille seg likegyldig til.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Roper ut beskyldninger
Et hus på den chilenske kysten er hjemmet for prester som av ulike årsaker ikke lenger kan jobbe i sine menigheter, nemlig fader Vidal (Alfredo Castro), fader Ortega (Alejandro Goic), fader Silva (Jaime Vadell) og den senile fader Ramirez (Alejandro Sieveking).
Huset styres av søster Monica (Antonia Zegers). De tilbringer dagene med ulike aktiviteter, ikke alle like kristelige. De har blant annet en stor interesse for hundeveddeløp.
Når den tidligere altergutten Sandokan (Roberto Farías) roper ut beskyldninger mot Padre Lazcano (José Soza), starter det en prosess der en representant fra Kirken, Padre Garcia (Marcelo Alonso), kommer for å finne ut om hjemmet skal stenges for godt.
LES: Anmeldelsen av Grand Hotel
El Club introduserer oss for et knippe interessante figurer som ikke ser ut til å anerkjenne motsigelsene mellom deres kristelighet og ugjerningene de mistet jobbene sine for.
De prøver til og med å rettferdiggjøre sine handlinger, som gjør filmen desto mer provoserende.
Historien når et sørgmodig klimaks der Arvo Pärts «Cantus in Memoriam Benjamin Britten» er et effektfullt tonefølge, og publikum blir sittende med en følelse av avmakt over figurenes feige kamp for å redde egne skinn.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Spennende formgrep
Regissør Pablo Larraín (No, Post Mortem) og hans faste fotograf Sergio Armstrong bruker kontrastløse bilder med utvasket fargepallett, som signaliserer den grå og fargeløse tilværelsen som beboerne lever i.
Dette uvante billedspråket gir også en illevarslende følelse av at noe skurrer under den tilsynelatende harmoniske overflaten, noe man raskt får en bekreftelse på.
Det gir atmosfæren en ukomfortabel stemning, og er et spennende grep, som definitivt setter et sterkt preg på filmen.
El Club etterlater meg med en vond følelse på vegne av flere av figurene i filmen.
Til tross for sin prestelige opphøydhet, blir de avkledd som patetiske undermålere som lever på løgn og bedrag.
Pablo Larraín har laget et sterkt drama som gir grunnlag for mang en diskusjon om den katolske kirkens mørke sider.
El Club er et svært solid og vektig innlegg i debatten.
