Filmfestivalen i Cannes (NRK): Det virker kanskje litt merkelig å la en kul kis som Jim Jarmusch regissere en dokumentar om punkens forfedre, The Stooges, men det viser seg at Jarmusch har laget en morsom, informativ og underholdende film innenfor et forholdsvis standard rammeverk som vi kjenner fra de fleste musikkdokumentarer.

Innenfor disse rammene greier Jarmusch imidlertid og leke med formatet, og gir oss et snev av den rå nerven og anarkistiske holdningen som The Stooges sto for. Jarmusch kunne med fordel spart seg for hele reunion-sekvensen mot slutten, men Iggy Pop viser seg å være en fantastisk historieforteller, som avdekker fortiden sin uten å forskjønne den.

Dette virker å være ærlig og ekte, og med gode beskrivelser av æraens musikkscene. Derfor er Gimme Danger ikke bare et must for Stooges-fans, men også relevant for alle andre musikkinteresserte.

LES: Iggy Pop var på syre i flere filmklipp

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Gimme Danger, Jim Jarmusch sin film om The Stooges. (Foto: StudioCanal)
Gimme Danger, Jim Jarmusch sin film om The Stooges. (Foto: StudioCanal)
Starter med slutten

Nesten ingen slike dokumentarer starter med begynnelsen. Det gjelder å dra en historie som definerer subjektene og stemningen som skal prege dokumentaren videre.

Med The Stooges virker det som et godt og naturlig valg å starte med slutten. Her får vi en bitende, men morsom beretning om hvordan bandet gikk dukken i 1973, etter 6 hektiske år uten særlig suksess, og etterlater bandmedlemmene på bar bakke.

Så spoler Jarmusch helt tilbake til Iggy Pops barndom, da han bare het Jim Osterberg og bodde i ei campingvogn med foreldrene sine i Ann Arbor, Michigan.

LES: Alle saker fra Cannes 2016

Opprinnelsen til The Stooges ligner på måten mange andre rockeband blir til på, med rastløse og skoletrøtte ungdommer som leter etter et utløp for sin energi og kreativitet.

Stooges-medlemmene som intervjues, både i nye og gamle opptak, er klare på at de bare var ungdom som ikke egentlig visste hva de drev på med, noe som tydeliggjøres i skildringene av deres kontakt med managere og plateselskaper.

Likevel traff de noe rent musikalsk, spesielt i sine liveopptredener, som ettertiden kanskje har satt mer pris på enn datiden gjorde. Denne filmen inneholder mange tøffe glimt av hvordan The Stooges, og da spesielt Iggy Pop, ga alt på scenen.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Regissør Jim Jarmusch og musiker Iggy Pop. (Foto: REUTERS/Eric Gaillard)
Regissør Jim Jarmusch og musiker Iggy Pop. (Foto: REUTERS/Eric Gaillard)
Vitalitet og energi

Gimme Danger forteller historien om The Stooges i en ganske tradisjonell og kronologisk rekkefølge, men Jim Jarmusch og hans researchere har funnet en imponerende mengde råmateriale, både bilder, tv-klipp og filmklipp, redigert med vitalitet, energi og glimt i øyet.

Jeg liker også godt hvordan enkelte hendelser, som det ikke finnes opptak av, visualiseres med videoeffekter og animasjoner, som for eksempel når Iggy forteller om en narkotung episode før han skal på scenen på en stor festival i 1970.

ANMELDELSE: Anmeldelsen av Captain Fantastic

Denne filmen kunne ha avsluttet på en perfekt måte rundt et kvarter før slutt, når The Stooges er oppløst og en fin montasje billedliggjør hvor store inspiratorer de ble for punkerne og postpunk-generasjonen.

Arven etter The Stooges er en seiersberetning, og det ville vært et utmerket punktum for Gimme Danger. Dessverre får vi en lengre epilog om gjenforeningen på 2000-tallet, som kanskje må med i en full beretning om bandet, men som likevel føles som et antiklimaks.

Her slenges det rundt mange navn, steder og uinteressante detaljer, og temperaturen på hele dokumentaren faller flere hakk.

Likevel er Gimme Danger et godt dokument over dette harde, kompromissløse, støyende og tullete bandet som aldri fant suksessen de muligens fortjente i sin opprinnelige form.

(Gimme Danger vises utenfor konkurransen i Cannes. Det er ikke kjent hvorvidt den kommer på kino i Norge.

Om FILMEN

Gimme Danger