Filmfestivalen i Cannes (NRK): Den britiske regissøren Ken Loach har gjennom hele sin karriere fortalt sterke historier sett fra den hardt prøvede arbeiderklassens synsvinkel.

Jeg, Daniel Blake sparker også hardt oppover, i en bevegende historie om et velferdssystem som motarbeider de som det var ment å hjelpe.

Kanskje hamres budskapet inn litt for hardt, spesielt mot slutten, men man skal være bra hardhudet om ikke denne filmen gjør inntrykk, spesielt med tanke på de enestående prestasjonene fra skuespillerne Dave Johns og Hayley Squires.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Katie (Hayley Squires) og barna hennes møter et rigid velferdssystem i I, Daniel Blake (Foto: Festival de Cannes).
Katie (Hayley Squires) og barna hennes møter et rigid velferdssystem i Jeg, Daniel Blake (Foto: Festival de Cannes).
Blir kasteball i systemet

Den middelaldrende snekkeren Daniel (Dave Johns) får jobbforbud fra legen etter et hjerteinfarkt, og opplever å bli kasteball i et forvirrende velferdssystem som gir ham motstridende meldinger om hva han skal og ikke skal gjøre.

Han blir kjent med den unge alenemoren Katie (Hayley Squires) som heller ikke får den bistanden hun så sårt trenger, og de hjelper hverandre mot et system som virker å motarbeide dem.

LES: Anmeldelsen av Money Monster

Allerede i starten dras linja mellom mennesket og systemet, der vi hører en helsearbeider spørre Daniel absurde spørsmål fra et skjema med maskinaktig, uengasjert stemme, mens Daniel blir stadig mer fortvilet og desillusjonert over å ikke bli hørt.

Dette gjentar seg flere ganger i filmen, der han møter ulike ansatte i trygdeetaten som fremstår som roboter uten medmenneskelighet.

Av og til synes jeg Ken Loach overdriver disse kontrastene. Budskapet når frem uansett.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Katie (Hayley Squires) blir trøstet av Daniel (David Johns) i I, Daniel Blake (Foto: Festival de Cannes).
Katie (Hayley Squires) blir trøstet av Daniel (David Johns) i Jeg, Daniel Blake (Foto: Festival de Cannes).
Sterk og bevegende

Dave Johns er en åpenbaring i hovedrollen. Den gamle komikeren gjør en solid og helstøpt rolle som en mann som ikke er ute etter medlidenhet, men rettferdighet.

Vi ser fortvilelsen tydelig i øyne og ansiktsuttrykk når systemet har trykket ham et hakk for langt ned. Det er en sterk og bevegende rolletolkning, som matches fortreffelig av Hayley Squires som Katie, en ung, sterk og stolt kvinne som drives stadig nedover av mangelen på hjelp.

En scene i en matbank (et doneringssenter med matvarer) er spesielt sterkt spilt av Squires.

LES: Alle saker fra Cannes 2016

Newcastle er byen historien foregår i, og det er skitne bakgatene som er Loach sin arena. Mennesket mot systemet er altså filmens agenda, og Ken Loach regisserer Paul Lavertys manus som bitende sosialrealisme.

Det er vanskelig å vite hvor tett til virkeligheten historien ligger, men det føles i hvert fall svært ekte og troverdig.

Det kan nok innvendes at Ken Loach er litt for ivrig med å skildre akkurat hvor menneskefiendtlig det britiske velferdssystemet er, men Jeg, Daniel Blake er en god film, med flott skuespill og en sterk historie til ettertanke og refleksjon.

Om FILMEN

I, Daniel Blake
  • I, Daniel Blake
  • Slippdato:
  • Regi: Ken Loach
  • Sjanger: Drama