Our Kind of Traitor er en tam sjangerfilm som skjemmes av ujevne skuespillerprestasjoner og en avslutning som roter bort spenningstoppene.
Damian Lewis nærmer seg tidvis parodien med sin overspilte sitronmunn-tolkning av en britisk etterretningssjef. Og Ewan McGregor har noen overraskende flate replikkavleveringer som poesiprofessor på ville veier.
Stellan Skarsgård redder noe av dagen som livsglad russisk avhopper. Men ut fra stjernegalleri og plottpotensial, er dette en skuffende John le Carré-filmatisering.
ANMELDELSE: The Night Manager – Elegant britisk spionkrim
En vel hektisk bromance
Professor Perry Makepeace (Ewan McGregor) og hans advokatkone Gail Perkins (Naomie Harris) er på kjærlighetsferie i Marokko for å prøve å redde sitt haltende forhold.
Det går ikke knallbra, og etter å ha blitt forlatt ved middagsbordet, blir Perry invitert over til nabobordet. Der kjører den karismatiske russiske gangsteren Dima (Stellan Skarsgård) et humørfylt show – og Perry lar seg forføre av det glade ferieliv.
Middag blir til fest, som blir til tenniskamp, som blir til «ta med deg kona di på min datters bursdagsfest i morgen».
Der bekjenner Dima sitt egentlig motiv for det plutselige vennskapet, og overleverer Perry en minnepinne som han innstendig ber om at blir levert til britisk etterretning.
På den disken finnes beviser på at Russisk mafia prøver å bli legitim ved at det investeres blodpenger i Londons finansverden. Og i prosessen forsøker de å kvitte seg med alle «ærlige» gamle skurker som Dima.
ANMELDELSE: Flaskepost fra P – Fartsfylt jakt på sadistisk seriemorder
Ikke min type forræder
Regissør Susanna White har laget en estetisk fin spionfilm som beveger seg sømløst mellom London, russiske skoger, franske alper og Marokkos gater.
Men med unntak av et skogsbildrap tidlig i filmen, er det få av stedene som stikker seg mer ut enn helt ordinære landskap fra en James Bond-film.
Det som stikker seg mest ut er dessverre det jeg antar er produktplasseringskulisser – av typen kjøpt og betalt. Filmen bruker lang tid både på Arsenals hjemmebane Emirates i London, og på Einstein museet i Bern.
Jeg synes det er pussig å velge en fotballkulisse i London for en spionfilm om russiske investeringer uten å nevne russiske pengers kontroversielle rolle i engelsk klubbfotball.
Mer problematisk er det at begge disse scenene er så stappet med logoer at de framstår kunstige i filmens fiksjonsunivers – som små reklamefilmer mellom slagene.
Our Kind of Traitor får ikke fram det spenningsforholdet som ligger i filmens tittel.
Dima er egentlig ikke som en forræder å regne. Han er bare en mafiaskurk som ute etter å redde sin familie etter at han får sin dødsdom av russerne. Det er å flykte, ikke forråde.
Forræderiet ligger heller hos den russiske mafialederen som dreper alle av den gamle garde. Men det bedraget avsløres allerede i filmens åpningssekvens – så det ligger ikke mye spenning i den biten.
Så da blir dette en helt rett fram spionfilm med skuffende få plottvendinger, som dessverre skusler bort sin mest intense actionscene omtrent førti minutter for tidlig.
