Filmfestivalen i Cannes (NRK): Forfatter Roald Dahls SVK – Store Vennlige Kjempe havnet i trygge hender når den skulle filmatiseres. Steven Spielberg har regissert en akkurat passe eventyrlig versjon av boka som alle barn og voksne har eller burde ha lest.
Handlingen trekker ut i visse deler, og noen elementer har et noe gammelmodig preg over seg, men her har det kanskje handlet om å være tro mot en folkekjær kilde.
Manuset er skrevet av avdøde Melissa Mathison, som også skrev Spielbergs E.T. i 1982, samme år som denne Roald Dahl-boka ble utgitt. SVK forteller et godt og lunt eventyr med spennende situasjoner som til og med de yngste vil takle uten påfølgende mareritt.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Solid ramme rundt eventyret
Du kjenner kanskje historien, men vi tar uansett et lite overblikk: Foreldreløse Sophie (Ruby Barnhill) bor på barnehjem i London. En søvnløs natt får hun øye på en diger skikkelse i gaten utenfor.
En diger hånd plukker henne ut av vinduet og tar henne med til Kjempeland. Men kidnapperen viser seg å være en stor og vennlig kjempe, SVK (Mark Rylance).
Det finnes imidlertid andre farefulle problemer i Kjempeland som Sophie og SVK må finne en løsning på.
LES: Steven Spielberg: – Jeg vil lage filmer resten av livet!
Rammen rundt eventyret er akkurat så solid som vi vet Steven Spielberg er i stand til, sammen med sin drevne stab.
Det filmatiske universet har noe av den samme Harry Potterske følelsen over seg, der veien fra tåkefylte London til majestetiske fjellandskap synes å være forbausende kort.
Alt er praktfullt filmet av fotograf Janusz Kaminski. Musikken til John Williams er nyskrevet, men høres mistenkelig kjent ut. Vi lokkes dermed inn i et eventyr som vi omtrent fra begynnelsen av vet kommer til å være verdt å oppleve.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Sjarmerende kjempe
Ruby Barnhill spiller Sophie med bein i nesa, og selv om det er åpenbart at Barnhill ikke har mye erfaring som skuespiller, er prisverdig at Spielberg har valgt ei «vanlig» jente i hovedrollen som mange kan relatere seg til.
Mark Rylance, som vant en birolle-Oscar for innsatsen som Rudolf Abel i Spielbergs forrige film, Bridge of Spies er selvfølgelig vidunderlig hyggelig som SVK. Figuren er digital, men bygget på Rylances skuespill, kroppsspråk og ansiktsmimikk via motion capture. Han bringer sjarm og trygghet til rollen, som selvsagt er filmens opplagte midtpunkt.
De to figurene oppnår en hjertelig kontakt i filmen, selv om samhandlingen til tider er noe forsiktig og stillestående. Kanskje har de avanserte effektene som er tatt i bruk gitt noen begrensninger.
LES: Alle saker fra Cannes 2016
Det finnes deler av filmen som føles litt langstrakte. De slemme kjempenes voldsomme besøk hos SVK varer og rekker, og det brukes også litt for mye tid på en sekvens ved Buckingham Palace.
Kanskje virket et kongelig besøk mye mer spennende da boka ble skrevet enn nå. I filmen setter denne sekvensen fremdriften i handlinga på pause litt for lenge.
Men avslutningen har mye fartsfylt moro, med effektiv regi og effektmakeri på høyt nivå. Spielberg får det til å virke svært enkelt å lage slike filmer, noe det selvsagt ikke er.
LES: Anmeldelsen av Angry Birds-filmen
SVK – Store Vennlige Kjempe mangler den siste lille magien som hadde hevet den opp i eventyrfilmens toppklasse. Kanskje føles dette en smule kalkulert og veloverveid. Kanskje har respekten for Roald Dahls bok vært litt for stor.
Men det er ingen tvil om at familiene trygt kan møte opp på kino i et stort antall, for Steven Spielberg vet hvordan man underholder et bredt publikum.
SVK – Store Vennlige Kjempe er et oppløftende og engasjerende eventyr også som film.
(Filmen vises utenfor konkurranse på filmfestivalen i Cannes, og får norgespremiere til sommeren).
