Filmfestivalen i Cannes (NRK): Shane Black er en av buddy cop-sjangerens viktigste bidragsytere gjennom sine manus til Dødelig våpen-filmene og The Last Boy Scout på 1980- og 90-tallet.
Sjangeren krever to ulike personer som ikke kommer overens i begynnelsen, men ender opp med å bli kompiser. Nå har han skrevet og regissert The Nice Guys, der hovedpersonene ikke er politi, men henholdsvis en pengeinndriver og privatdetektiv.
Mye er på stell, men ikke alt. For selv om dette er florlett underholdning med en del grei action, vittig dialog og fet tidskoloritt, er flere av vitsene veike og forutsigbare, fremdriften er vekslende, og plottet er teit.
The Nice Guys er likevel brukbar som underholdning av den helt enkle sorten.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Har det morsomt
Jackson Healy (Russell Crowe) er pengeinndriver og Holland March (Ryan Gosling) en privatdetektiv i Los Angeles i 1977.
Deres veier krysses med en sak som omhandler en død pornostjerne, en mystisk film, skumle bakmenn og en savnet datter av sjefen for påtalemyndighetene.
Karene snor seg gjennom byens lugubre miljøer med Hollands 13 år gamle datter Holly (Angourie Rice) på slep, mens den farlige leiemorderen John-Boy (Matt Bomer) er etter dem.
LES: Russell Crowe: – Dette er ikke typen film man gjør veldig mye research for
Filmer som dette avhenger av kjemien mellom hovedrolleinnehaverne, og det ser absolutt ut som om Russell Crowe og Ryan Gosling har det morsomt i rollene, som bærer preg av å være rimelig enkle og grunne.
Shane Blacks manus gir dem noen enkle bakgrunnshistorier som egentlig ikke ser ut til å spille noen større rolle. Ett eksempel er at Holland mistet kona si i en brann han føler skyld for, men det er bare en saksopplysning som vi aldri ser figuren bære noe som helst preg av.
I Dødelig våpen-filmene stakk spesielt Mel Gibsons Riggs-figur langt dypere, noe som gjorde filmen bedre. Likevel kan det ikke underslås at duoen Crowe/Gosling utgjør en rimelig høy underholdningsfaktor.
Ett av denne filmens andre fortrinn, er at de får følge av 14 år gamle Angourie Rice, som er et morsomt bekjentskap som Hollands kvikke og tiltakslystne datter.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Litt for pene bilder
Rent stilmessig scorer filmen på god tidskoloritt, spesielt på bilfronten, der motorveiene er fulle av 70-talls-biler, skjønt de er åpenbart av den digitale varianten.
Lydsporet er fylt av fabelaktig partymusikk fra æraen, setdesigneren og kostymedesigneren har veltet seg i fargerike 70-talls-interiør og mote, og alt er festet til film av den dyktige Oscar-vinneren Philippe Rousselot.
Jeg har bare én ting å utsette på de digitale bildene. De er helt rene og pene, uten spor av filmkorn, som jeg mener ville ha forsterket følelsen av 1977 og gitt filmen et barskere uttrykk.
LES: Anmeldelsen av SVK – Store Vennlige Kjempe
The Nice Guys lykkes som publikumsvennlig underholdning, men Shane Black kunne nok ha prøvd enda litt hardere.
Det går litt sakte av og til, klipperytmen burde vært kjappere, vitsene burde vært strammere og volden burde vært langt hardere.
The Nice Guys når derfor ikke opp mot buddy cop-filmene som Shane Black skrev på 1980-tallet, men det er samtidig vanskelig å direkte mislike den.
Det er en ærlig underholdningsfilm uten andre ambisjoner enn å gi publikum et par timer ren eskapisme av den litt tøffere sorten.
(The Nice Guys vises utenfor konkurransen på filmfestivalen i Cannes. Norgespremiere: 10. juni)
