Central Intelligence er en film som sikter seg inn på en velprøvd feelgoodoppskrift: En stjernetung actionkomedie med lunt humør, drøye vitser og en gladvoldelig spionhistorie i bunnen.
Men til tross for erfaring og kvalitet i alle ledd, så er det ingen av stjernene som presterer opp mot sitt beste denne gangen.
Dwayne Johnson har levert bedre av både slag og replikker enn dette. Kevin Hart har mye kulere buddycop-kjemi med Ice Cube i Ride Along-filmene, og en i utgangspunktet kjedelig spionhistorie rotes til når regissør Rawson Marshall Thurber (Dogdeball, We’re The Millers) prøver å hive inn litt for mange opplagte plottvister på den siste halvtimen.
ANMELDELSE: Ride Along 2 – Utmerket som fredagskos
Skoleminner som ikke slipper
I 1996 er Calvin Joyner (Kevin Hart) avgangsklassens stjerneelev. Han har både hjernen og hjertet på rette sted, han er skolens sportskonge og han er sammen med sitt livs kjærlighet.
I det samme året er Bob Stone (Dwayne Johnson) skolens mobbeoffer. Og på siste skoledag krones skolehelvete med at den lubne tenåringen slenges naken ut i gymsalen foran hele skolen.
20 år etter har rollene endret seg, og en jobbflau Calvin er lite lysten på å vise seg på klassens gjenforeningsfest.
Men når Bob (nå i CIA) trenger hjelp til å redde USA fra en forræder, er det bare en mann han tør stole på. Og agenten vender seg til sin gamle skolehelt for hjelp.
ANMELDELSE: Now You See Me 2 – Lite overbevisende trylletriks
Dwayne «The Rock» Johnson er frisk og tidvis morsom som den nevesterke supersmarte agenten med en gigantisk haug av uløste psykologiske floker fra skoletiden. Men arrene fra barndommen får aldri tid til å bli mer enn en snedig bakgrunnshistorie bygd for enkle sluttpoeng. Da svinger det bedre av filmsmaken til rollefiguren Bob Stone – hans fascinasjon for Molly Ringwald er kostelig.
Kevin Hart er sitt sedvanlige rappkjeftede selv, og leverer en jevn strøm av poengtert motvilje mot alle de farlige stuntene han må gjennom. Vitsene er likevel ikke fra Harts øverste hylle. En dag etter å ha sett filmen klarer jeg faktisk ikke å huske en eneste av hans raljeringer. Men jeg husker at jeg småhumret litt underveis.
Lettvinte manusløsninger
For at denne typen lettbente actionkomedier virkelig skal svinge for min del, så må jeg kjenne at noe står på spill.
Det er tidvis vanskelig i Central Intelligence. Filmen er stappfull av litt for beleilige plotthjelpere som gjør det lett å komme videre i historien, men som gjør det vanskelig å føle motivasjonen til våre hovedpersoner.
Regissør Rawson Marshall Thurber haster også gjennom karakteroppbyggingen av skurke- og drittsekkgalleriet. Det gjør at de endelige oppgjørene aldri gir oss den emosjonelle avkastningen som kjennetegner de virkelige gode filmene innen sjangeren.
Med så gode skuespillere som Amy Ryan, Paul Aaron og Jason Bateman i spill, er det trist at rollefigurene deres ikke får utvikle seg til noen du virkelig har lyst til at skal få seg en på trynet.
Likevel blir det en aldri direkte kjedelig i selskap med Hart og Johnson. De to har mye sjarm, og de skravleslåss seg gjennom hundre minutter i et tempo som makter å holde underholdningsfaktoren flytende hele veien.
Men det hindrer ikke Central Intelligence fra å synke et godt stykke ned på filmlisten til begge skuespillerne.
