Hvis du hadde satt et titalls sjangerglade manusforfattere i et rom, med instrukser om å skrive en postapokalyptisk spenningshistorie, så er det en god sjanse for at fortellingen i The Survivalist ville ha dukket opp.
Både premissene og utfordringene er velkjente i Stephen Fingletons film om en verden hvor få har overlevd katastrofen, og resursene er knappe.
Men rundt den ganske enkle historien bygges det en stemningsfull og nær film. Dialogen er knapp og scenene er seige. Og ved å holde tilbake synligheten av farene som truer utenifra, så blir filmens hoveddel et klaustrofobisk trekantkammerspill som treffer både poetisk og dramatisk.
ANMELDELSE: Under sanden – imponerende krigsdrama
En ny nybyggertid
Vi vet ikke hva som har skjedd med menneskene på jorden, men vi vet at det er få igjen.
I en hytte i skogen har en ensom ung mann (Martin McCann) forskanset seg. Han er bevæpnet, paranoid og bruker all energi på å drive en liten jordlapp med grønnsaker som så vidt dekker hans matbehov.
Da han får besøk av en mor (Olwen Fouere) og hennes datter (Mia Goth) på vandring, blir tilværelsen snudd på hodet. De har ting han begjærer, og han har ting de desperat trenger.
ANMELDELSE: The Road – Praktfull elendighet
Det ligger en smak av farlig nybyggertid og westernmytologi i The Survivalist. Viljen, og trangen, til å tenke på seg selv er så intens at alle utgjør en fare for hverandre i denne verden. Stephen Fingleton utnytter sitt trekantdrama til det fulle i det han spiller ut ulike behov og konflikter mellom karakterene. Her settes seksualitet, familiebånd, drap og ubarmhjertige næringsregnestykker sammen i en moralsk svingom som oppleves troverdig i den lille trehytten i skogen.
Og ved å la oss se flere glimt av vår egen nåtidsverden, med nostalgi klistret til både gamle sigarettpakker og gamle foto, spilles det opp en effektiv kontrast mellom vårt samfunns medmenneskelige relasjoner og historiens fokus på overlevelse.
Intet nytt under postapokalypsesolen
Dette er en film som har latt seg inspirere av både de handlingsdrevne og de mer poetiske klassikerne i sjangeren.
Her kan en finne estetikk og poetiske drag som lar tankene gå til Andrei Tarkovskys Stalker (1979), samtidig som en kan kjenne igjen tematikk fra filmer som The Road og Mad Max-universet.
Her er det aldri mer enn maks et par patroner per våpen og det er en maskert bande ute som truer med å plyndre og drepe for mat og frø.
LES: Her er historien bak «Mad Max»
Filmens rastløse formspråk fungerer godt til å fange det fundamentale i det å dyrke fram og spise det aller nødvendigste av mat, og i det å hele tiden være på utkikk etter farer i sine omgivelser.
Men noen virkemidler blir kunstige. Bruken av «ute av fokus», for å ulme til bilder og holde elementer diffuse og skjulte er visuelt pent utført, men gir lite til historiefortellingen.
Filmens drømmeaktige minnesekvenser oppleves også unødvendige, og de tar mer plass i spenningsoppbyggingen enn det som blir rettferdiggjort av den informasjonen de til slutt avslører.
The Survivalist er lenge brutalt ærlig i avkledningen av menneskelige drifter og overlevelsesinstinkter.
Dessverre så holdes ikke stemningen og effekten av de moralske valgene helt inn. Filmen lar de sjangertypiske trekkene som har blitt holdt så kledelig på avstand gjennom filmens hoveddel – skylle innover slutten og vaske med seg mye av filmens originalitet og nerve.