DC Comics er fremdeles i startgropa når det gjelder å lage spillefilmer basert på sitt rikholdige univers av superhelter og skurker, men har allerede gjort det en stund innen animasjon.
Siste nytt på Blu-ray/DVD/digitalt er Batman: The Killing Joke, basert på et anerkjent tegneseriealbum fra 1988 med historie av Alan Moore og bilder av Brian Bolland.
Filmen er en middels interessant utforskning av forholdet mellom Batman og erkefienden The Joker. Animasjonen matcher på ingen måte de mørke, sjelfulle bildene fra det originale albumet, og filmen har et langt og uinteressant anslag med pinlig romantikk.
Derfor er Batman: The Killing Joke en plagsomt ujevn animasjonsfilm.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Tar lang tid å komme igang
Batman (stemme av Kevin Conroy) oppdager at The Joker (stemme av Mark Hamill) har unnsluppet Arkham Asylum. Det viser seg at han har en skrudd idé om å bevise at hvem som helst kan bli like gal som ham selv.
Målet er å gjøre livet til politisjef Jim Gordon (stemme av Ray Wise) ekstremt surt ved å skade hans datter Barbara, som nylig har avsluttet sin karriere som Batgirl (stemme av Tara Strong).
Batman er selvsagt på sporet, som leder ham til et nedlagt tivoli, der The Joker og hans håndlangere venter.
LES: Anmeldelsen av Batman v Superman: Dawn of Justice
Dette er utgangspunktet, men før alt dette, blir vi servert en lang og unødvendig forhistorie om hvordan det oppstår et forhold mellom Batman og Batgirl.
En spennende situasjon kulminerer i at de rett og slett har sex på toppen av en skyskraper. Riktignok blir ikke selve akten vist, bare forspillet, men hele denne «romansen», og dets etterspill, skildres klumsete og overfladisk, og har nesten ingenting å gjøre med hoveddelen av historien.
Derfor tar det alt for lang tid før filmen kommer skikkelig i gang.
LES: Anmeldelsen av Suicide Squad
Når Jokeren endelig får slå seg løs, blir historien med en gang mer interessant. Akkurat som i albumet, skildres både den indre og ytre galskapen, og vi får en viss forståelse for bakgrunnen for den.
Blant annet skildres Jokerens liv før han ble Jokeren i litt for kjappe tilbakeblikk, der han forsøker å brødfø kone og barn som aspirerende komiker, men blir nødt til å finne alternative måter å tjene penger på, med katastrofale konsekvenser.
Små glimt antyder at Batman og Jokeren egentlig ikke er så ulike, bare at de befinner seg på hver sin side av vippepunktet mellom godhet og ondskap.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Enklere og glattere animasjon
Animasjonen holder grei kvalitet, men sammenlignet med Brian Bollands tegninger fra albumet, er filmens streker enklere og glattere. Detaljnivået er også lavere enn ønskelig.
Kanskje måtte det bli slik av tekniske og kostnadsmessige årsaker, men jeg hadde foretrukket råere bilder i Batman: The Killing Joke. Det hadde kunnet formidle galskapen enda sterkere enn tilfellet er nå.
Filmen har 15-års aldersgrense på grunn av noen blodige scener, men her kunne regissør Sam Liu gjerne ha tydd til enda kraftigere skyts.
LES: Anmeldelsen av Captain Fantastic
Det beste med filmen, er Mark Hamills stemme som The Joker. Her får han virkelig slått seg løs med fargerik galskap som blant annet omfatter et musikalnummer.
Kevin Conroys stemme som Batman er derimot merkelig flat og uinteressant, til tross for at han er veteran i rollen fra flere tegnefilmer. Dette gjør sitt til at denne utgaven av Batman er en av de mindre spennende jeg har opplevd i filmsammenheng.
Batman: The Killing Joke har sine kvaliteter, men vil trolig ikke skape noen nye Batman-fans. Filmen blekner mot kildematerialet, har for enkel og hakkete animasjon, og det tar for lang tid å få historien skikkelig i gang.
