Den unge skuespillerinnen María Mercedes Coroy er imponerende god i sin spillefilmdebut i det guatemalske dramaet Ixcanul.
Med tilbakeholden ansiktsmimikk får hun vist fram alle følelsene som river i den 17 år gamle María i det hun slites mellom nysgjerrig seksualitet, en drøm om USA, forpliktelser til familien og et ekteskap til den mye eldre Ignacio (Justo Lorenzo).
Det hele er lagvis fortalt av regissør Jayro Bustamante, som lar kameraet vente lenge på situasjoner som sakte utfolder seg i naturnære komposisjoner. Mange av skuespillerne er amatører og bekler et kjernerollegalleri som oppleves harmonisk og oppriktig.
Bustamante har utmerket håndlag med enkeltscener som er både brutale, hjertevarme og morsomme, men filmen får aldri det samlende drivet som klarer å rive meg med i Marías historie.
ANMELDELSE: Magnus – Interessant dokumentar om verdens beste sjakkspiller
Sprit, slanger og sex
Ved foten av vulkanen Ixcanul bor María, en 17 år gammel Maya-jente skal giftes bort til den lokale storbonden. En hendelse som vil sikre framtiden for hennes fattige familie.
Løfter gis om husmorskvaliteter, det skåles i rom og den kommende ektemannen lover å hjelpe familien med giftslangene som har bosatt seg i maisåkeren deres. Men til tross for disse lovende framtidsutsiktene, så er det andre tanker som besnærer María.
Den jevngamle og sprittørste plantasjearbeideren El Pepe (Marvin Coroy) har tenkt å reise til USA. Og et liv med hage, hus og Pepe blir en romantisk drøm med upraktiske konsekvenser for den fattige familien.
ANMELDELSE: Løvekvinnen – pent og pyntelig om annerledeshet
Treffer godt med tematikken
Det pekes på mange sosiale problemer i Ixcanul. Mangel på utdanning, språkbarrierer, alkoholisme og et utnyttende føydalsystem som gjør det vanskelig å komme seg ut av det forutbestemte livsløpet som venter fattige jordbrukere.
Gamle religiøse skikker og kjerringråd er ikke skikket til å rivalisere medisinsk hjelp og vitenskapen, og regissør Jayro Bustamante gjør en god jobb i å ta en relaterbar historie og gi den relevans i en verden hvor det er lett å glemme de mange steder hvor unge kvinner fremdeles ikke har frihet over sine egne liv.
Skuespillerprestasjonene er noe ujevne i Ixcanul. Det er noe litt stivt over både besøkende myndighetsarbeidere og lokale menn på lokal pub. Men María Mercedes Coroy har en tilstedeværelse foran kamera som bærer filmen og gjør sterkt inntrykk.
ANMELDELSE: Corn Island – Et jordnært lite mesterverk
Fotograf Luis Armando Arteaga veksler uanstrengt mellom å ligge tett på hud og annsikt for å ta oss med inn i det menneskelige, samtidig som han gir rom og luft til poengterte situasjoner som på nydelig vis fletter sammen et særegent sted med gjenkjennelige handlinger.
Etter hvert som dramatikken skrues til, glipper noe av filmens gripende stemning, og for meg forsvinner mye av nerven i en kaotisk sluttsekvens. Her er det den dramatisk drevne handlingen som plutselig overtar, og den ektefølte nærheten som utvikles mellom kjernekarakterene blir ikke bevart.
Dette er likevel en fortelling som det definitivt er verdt å bruke halvannen time på hvis du setter pris på unike filmopplevelser. Med slående landskap og dundrende, lavmelte kulturkollisjoner.
